Utenfor hang vinterkvelden svart som en søppelsekk over byen. Inne dugget det på rutene. Robinson og Fredag var ikke de eneste som hadde funnet fram til en hemmelig liten verden av brystningspanel og vinrøde tapeter denne hustrige januardagen.

- Det sitter folk på absolutt alle de mørkebrune, buede kaféstolene. Takk og lov for at vi booket på forhånd, hvisket Fredag.

Tross sitt unnselige ytre, har Chez Colin levert fransk brasseriemat på høyt nivå i fem år. Bortsett fra froskelår, som ikke var å oppdrive, fristet menyen med stort sett alt et frankofilt hjerte kan begjære: østers, snegler, foie gras, entrecôte og oster.

Fredag gikk for dagens femretter, mens Robinson bestilte glupsk fra à la carten. Snart satt de og smattet på hver sine bløtdyr til forrett; snegler fra Burgund smakte rikt av hvitløk, smør og persille, mens østers av kategorien fin de claire no. 3 ble servert på minimalistisk vis, bare med litt mignonette – den typiske eddiksausen – og en skvis sitron, for ikke å overskygge den sublime råvaren.

- Husets champagne er uansett det viktigste tilbehøret, skålte Robinson og nøt duften av autolyse, de umiskjennelige gjærbakstaromaene i glasset.