Da vi drepte grisen Salami i sommer, var det med et visst vemod.

Salami var grei. Intet vondt med ham. Han var glad i mat, og i å bli klødd bak øret, han likte både søle og sol, men ikke så godt regn eller brå lyder. Han var nysgjerrig, lat og stadig sulten. Slik griser skal være. Og han hadde ikke noe ønske om å dø.

Men det var slik det måtte ende, det var klart, helt fra begynnelsen. Det var nok en ikke ubetydelig grunn til det ellers uvanlige navnevalget; aldri skulle barn eller voksne tenke at den hengivne grisen kun var et kjæledyr.

Og nå – flere måneder etter sin bortgang – har han kommet tilbake. På et bord i Storgata i Oslo ligger det flere dusin små og store pølser, merket SS1 – Salami-salami nummer 1.

Bruk hele dyret

For mange vegetarianere er det å drepe et dyr en vederstyggelighet. Hvilken rett har vi til å bestemme over liv og død? Til å bruke et annet levende vesen som et middel til næring og nytelse? Ingen, svarer de.

Samvittighetsfulle kjøttetere avviser ikke spørsmålet fullstendig, men har et annet svar.

Hvis vi skal bruke dyr som middel, hvis vi skal plassere oss selv på toppen av næringskjeden – holde, drepe og spise dyr, så kommer denne posisjonen med et ansvar: Sørg for at dyret har det best mulig, i liv og i død. Og for å bruke hele dyret.