Da vi drepte grisen Salami i sommer, var det med et visst vemod.
Salami var grei. Intet vondt med ham. Han var glad i mat, og i å bli klødd bak øret, han likte både søle og sol, men ikke så godt regn eller brå lyder. Han var nysgjerrig, lat og stadig sulten. Slik griser skal være. Og han hadde ikke noe ønske om å dø.
Men det var slik det måtte ende, det var klart, helt fra begynnelsen. Det var nok en ikke ubetydelig grunn til det ellers uvanlige navnevalget; aldri skulle barn eller voksne tenke at den hengivne grisen kun var et kjæledyr.
Og nå – flere måneder etter sin bortgang – har han kommet tilbake. På et bord i Storgata i Oslo ligger det flere dusin små og store pølser, merket SS1 – Salami-salami nummer 1.
Bruk hele dyret
For mange vegetarianere er det å drepe et dyr en vederstyggelighet. Hvilken rett har vi til å bestemme over liv og død? Til å bruke et annet levende vesen som et middel til næring og nytelse? Ingen, svarer de.
Samvittighetsfulle kjøttetere avviser ikke spørsmålet fullstendig, men har et annet svar.
Hvis vi skal bruke dyr som middel, hvis vi skal plassere oss selv på toppen av næringskjeden – holde, drepe og spise dyr, så kommer denne posisjonen med et ansvar: Sørg for at dyret har det best mulig, i liv og i død. Og for å bruke hele dyret.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger