VINNER IKKE VALG PÅ MATPAKKA: Artikkelforfatteren mener matpakka er på overtid. Foto: Siv Seglem/Dagbladet.
VINNER IKKE VALG PÅ MATPAKKA: Artikkelforfatteren mener matpakka er på overtid. Foto: Siv Seglem/Dagbladet.Vis mer

Kommentar om matpakka

Glemt i valgkampen: - Hvorfor gir vi ikke det beste til dem vi elsker mest?

Kanskje løsningen ikke er flere lærere, men bedre mat? undrer Dagbladets matredaktør.

Glemt i valgkampen: - Hvorfor gir vi ikke det beste til dem vi elsker mest?

(Dagbladet:) Å tømme matpakka ned i søppelet er en del av den daglige rutinen.

La meg komme med en innrømmelse: Selv har jeg ikke spist matpakke på over 20 år.

Den siste matpakka jeg smurte var med kneipp, Nugatti og banan. Det er på ingen måte noe jeg anbefaler, men det søte klisset klarte jeg i alle fall å spise.

Matpakka er en nødløsning. Den kunne bare oppstå i et lutfattig land - med dårlig tannhelse, underernæring og mangelsykdommer.

Det var situasjonen da Carl Schiøtz var leder for Skolehelsetjenesten i Oslo i mellomkrigstida. Han så samtidas fattigdom og elendighet og hvordan sultne barn ikke klarer å konsentrere seg.

Han maktet å innføre et obligatorisk måltid: Kneipp, smør, leverpostei, ost, brunost, gulrot, en skje tran og et glass melk. Oslofrokosten.

Mange kommuner ikke hadde råd til denne luksusen. Olav Lien, distriktslegen i Sigdal, skrev at Oslofrokosten var «ugjennomførlig». Han foreslo derfor at folk tok med seg matpakke. Og sånn ble det i Norge.

I 1932 var dette klokt.

I en tid med tuberkulose, dramatisk arbeidsløshet og et Norge hvor hver fjerde husholdning måtte be om «fattighjelp» for å ikke forkomme, var det smart med matpakke.

Hva sier matpakka om oss?

Nå er matpakka så inngrodd at vi kanskje aldri blir kvitt denne motbydelige, kalde og fattigslige oppfinnelsen. Den er like uhyrlig som tiden den stammer fra. Et barn av elendighet.

Matpakka gjenspeiler tiden og den stammer fra. Den fortalte noe om oss: At vi var lutfattige.

Idag forteller matpakka også noe om oss: At vi er ubehjelpelig, tafatte, ignorante og tiltaksløse - og oppviser en grenseløs likegyldighet for maten. Og dem vi smører den til. Mens voksne koser seg med varm mat i kantina, lar vi ungene leve i en matmessig monokultur av leverpostei og gulost som synes umulig å rokke ved.

Allerede i 1937 skrev hele Norges lærer i matstell, Henriette Schønberg Erken: «Hva skal man gjøre når matpakken kommer halvspist hjem igjen?».

- Om han bare hadde spist halve, tenker jeg mange ganger i mitt stille sinn, mens jeg skyver det bløte brødet og servelaten ned i resirkuleringsposen.

De fleste land i Europa har ikke bare skolemat. De har også et skikkelig sted å spise den. Ikke på pulten, slik jeg husker vi spiste.

I den snart 10 år gamle internasjonale undersøkelsen om skolemat i 18 land, viste den at Italia, Frankrike, Storbritannia, Spania og Tyskland har ulike varianter av skolemat. Av landene i undersøkelsen var det bare Danmark og Belgia som ikke hadde servering. Siden har det kommet på plass flere ordninger i Danmark (ikke uten debatt).

Det er også over 10 år siden Jamie Oliver fikk hele det britiske skolematsystemet til å vakle. Han viste med all mulig tydelighet hvordan prestasjonene på skolen hørte sammen med maten de spiste.

Den største motstanderen

Norges største matpakkemotstander er Runar Døving. Hans korstog mot matpakka og for skolemat blir møtt med øredøvende stillhet. Det uteblivende engasjementet er enda mer uforklarlig fordi Døving skriver særdeles overbevisende om hvordan skolemat lekende lett kan flettes inn i samtlige partiers ideologi (unntatt KrF, da). Og attpåtil hvordan skolemat er lønnsomt og økonomisk. Likevel er det dørgende stille og ingen tegn til gode initiativ.

Det er ubehjelpelig. Og de største taperne er de vi elsker mest.

God skole?

I 1880-årene fikk fattige norske skolebarn tilgang på varm mat på skolen. Det var «Komiteen for fattige skolebarns bespisning», med initiativtaker Hanna Bergh i spissen, som organiserte tiltaket. Måltidet besto av havresuppe med melk. Selv grøt ville føles som et framskritt i dag - 140 år seinere.

I Norge er vi besatte av å lage en god skole. At vi ikke scorer høyere på Pisa-rankingen er uutholdelig. Ja, det er skikkelig ergerlig. Og vi begriper ikke hvordan finnene får det til. Kanskje løsningen ikke er flere lærere, men bedre mat?

I Finland er det ikke lov å ha med matpakke.