– Tja. Kjenner jeg en vibb av fortauskafé i Lima?

Robinson satt med et glass Pisco Sour mellom fingrene. Halvt igjenlukkede øyne. Smattende.

- Cocktailen er akkurat så limesyrlig og brennevinsterk som den skal være, og med et mykt skum av eggehvite på toppen, men … oppspilte venninnegjenger som skal på show rett borti gata her, river meg ut av den latinamerikanske illusjonen.

Streetfood

Robinson og Fredag hadde fått et «utebord» inne i Folketeaterpassasjen – det skulle spises streetfood. Der det tidligere ble servert spanske tapas har nå Nikay flyttet inn, med fargerik graffiti på veggen ved baren, mer anonyme bord utenfor og en Nikkei-inspirert meny – det vil si «moderne peruanske retter med japansk innflytelse».

Sjuretter til god pris

Skulle de gå for sjuretteren til 385 kroner per person? Fredag hadde hørt rykter om good value for money.

Problemet var at de i så fall måtte bestille samme faste meny begge to – et krav fra kjøkkenet – selv om andre retter fristet mer.

- Fritert yuccapalme, havabborboller, ceviche av kveite, leste Robinson entusiastisk fra menyen.

- Og vi kan ikke gå glipp av grillspyd med oksehjerte, som de skriver om på hjemmesiden sin, visstnok en peruansk spesialitet! Ergo blir vi nødt til å bestille fritt. Tre til fem retter per person anbefales.

Stressa servitør

En småstressa servitør dukket opp ved bordet. Hvorfor så hektisk? Lokalet var ikke engang halvfullt av spisegjester. Dessuten brast drømmen om oksehjerte.

- Menyen er endret, vi har bare ikke rukket å oppdaterte siden vår på nettet, var beskjeden de fikk, mens åtte andre retter på deling ble notert.

Så gikk det fort. Tilberedning og ingredienser ble ramset opp på en mekanisk måte etter hvert som maten kom på bordet, i et hakkandes kjør.

- Yuccapalme fra Ikea blir aldri det samme etter dette, lo Robinson og mente palmens friterte røtter med en frisk dipp av jalapeño og koriander var en lovende, men mektig start.

Litt for intense smaker

Havabborbollene smakte godt av fisk, men sammen med en i overkant dominerende røkt rømme, ble munnfullene akkurat litt for intense.

Med Kirin-øl i glasset gjaldt det å svelge unna, for snart lå et av høydepunktene de hadde gledet seg til – cevichen – på tallerkenene foran dem. Perus nasjonalrett, råmarinert fisk i krydret sitrussaus, i to versjoner.

- Dette blir altfor syrlig. Jeg kjenner knapt smaken av laks. Ikke av gresskar, koriander eller peruanske maiskorn heller, hvisket Robinson.

- Kveita er bedre balansert, med rødløk og avokado, men heller ikke dette er en höydare, erkjente Fredag.

Dessverre skulle måltidets to svakeste komponenter fylle opp magene deres. Et grillspyd med gatekjøkkensmak og en tung, alt for salt Lomo Saltado – peruansk kjøtt i soya og pommes frites – reduserte dømmekraften for resten av måltidet.

Ribbe-opptur

- Ergerlig. Steambunen med grillet tynnribbe av svin, hoisinsaus, syltet rødkål, peanøtter og koriander virker jo som en opptur. Problemet er at jeg knapt får ned en bit til, klaget Robinson.

- Disse ribbebitene med teriyaki-saus, peanøtter, vårløk og lime også. Veldig gode. En skam å ikke klare og spise opp, mente Fredag, som vred seg på stolen.

Etter en søt - og igjen altfor mektig - avslutning, med peruansk sjokoladeganache, med chili, karamelliserte popkorn og sitrusfrukten kumquat, falt dommen:

- Greit at det skal være gatemat, men de trenger ikke å gasse så til de grader på. Når samtlige retter blir servert i løpet av en knapp time, føler jeg meg overkjørt, mente Fredag.

Robinson mente at kokken åpenbart hadde stått på, men kanskje forsøkt på litt for mye, for fort. Regninga? Nesten 1700 kroner.

- Når prisen for å velge fritt i menyen, innenfor det antallet retter de faktisk anbefaler, blir såpass stiv, og matopplevelsen bare er middels, fins det klart bedre peruanske alternativer i Oslo.