- Det var på Hovedøya, ikke Gressholmen den naive jenta i sangen gikk i land en midtsommernatt, ikke sant?
Fredag så spørrende på Robinson, som nikket.
- Er ganske sikker på at det var der hun ble forført, ja. Skjønt det kunne like gjerne skjedd her ute. For maken til idyll! Her trengs det ikke mange dråper i glasset for å bli ør i toppen og salig i kroppen.
Robinson og Fredag hadde tatt turen til Gressholmen Kro, som åpnet i nyoppusset og oppjustert stand i fjor sommer.
Det var en stor suksess da, mange valgte å ta den sjarmerende, korte båtturen over fra Rådhusplassen ut til øya i Indre Oslofjord – og det er ingen grunn til at suksessen ikke skal gjenta seg i år. Altså hvis værgudene spiller på lag. Akkurat denne kvelden gjorde de absolutt det. Mens kveldsola badet landskapet i gyllent lys og en varm sommervind kjælte med timotei og prestekrager. Nydelig.
Men Robinson og Fredag var ikke kommet bare for å nyte den norske sommerkvelden. Forhåpentligvis skulle de også få nyte god mat.
Dagens fisk, dagens kjøtt, dagens vegetar og dagens vegan – i tillegg til dampede blåskjell, reker og et par andre småretter.
Menyen er ikke stor, valget enkelt.
- Ok, da tar jeg dagens fisk, sa Robinson, -så kan du ta dagens kjøtt. Ok?
«Dagens kjøtt», er egentlig misvisende, siden det ser ut som om det samme serveres store deler av sesongen; andeconfit med grønnkål, rødbeter, tamarindglacé og couscous. Den «daglige» fisken er lange med gurkemeie- og kaperssaus, ovnsbakt potet, gulrotstappe og brokkolini.
- Det høres i hvert fall godt ut, sa Fredag.
Robinson nikket samtykkende.
- Og 230 kroner er ingen upris, såframt det smaker like godt som det høres.
Mens de ventet på maten, hygget de seg med oliven, brød og aioli – samt hver sitt glass Riesling Trocken.
Man kan velge å sitte inne eller ute, og i motsetning til et stort selskap pensjonister på tur, valgte Robinson og Fredag det siste. Servicen er det egentlig ikke så mye å si om, på Gressholmen Kro står gjestene selv for den: Man bestiller, og henter selv mat og drikke, ved disken.
Ventetida kunne vært kortere. Men denne vakre sommerkvelden føltes det ikke plagsomt. Og når maten først var klar, skuffet den ikke.
Fisken til Robinson var flakete og delikat, tilbehøret fint tilpasset. Spesielt skapte den søtlige gulrotstappen en fin kontrast til den salte fisken og kaperssausen.
Fredag var også fornøyd. Andekjøttet var så mørt at det falt av beina – som det skal – og også her var smaksbalansen godt ivaretatt med søtlige rødbeter og syrlig tamarind.
Fredag hadde nå skiftet til rødt i glasset, Lupi Reali fra Valle Reale på Montepulciano-drue var et helt ok valg.
Måltidet ble avrundet med et stykke sjokoladekake med rabarbrakompott og Chantilly-krem – en god avslutning på et godt måltid.
Kvelden fløt motstandsløst av gårde, men alt har en ende. Det var tid for å rusle mot ferjeleiet igjen, men før det måtte Fredag en tur på «privaten» – som viste seg å være av det gammeldagse slaget. Vi snakker rett og slett om en utedass.
- Nå?
Robinson så spørrende på Fredag.
- Vel, utedass er utedass. Men på en merkelig måte føltes det helt riktig her, slo Fredag fast. - Er vi på landet, så er vi på landet. Når jeg tenker etter er det helt fantastisk at det finnes steder som dette bare minutter fra storbyen.
- Du sier noe. Og om det medfører en viss fare å gå i land på Hovedøya en sommernatt, kan en tur til Gressholmen trygt anbefales, sa Robinson.
- Bra mat serveres det også her.
