NEKTER Å BLI TRENDY: Markveien Mat- og vinhus på Grünerløkka serverer fortsatt tradisjonell mat. Foto: Lars Eivind Bones
NEKTER Å BLI TRENDY: Markveien Mat- og vinhus på Grünerløkka serverer fortsatt tradisjonell mat. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Robinson og Fredag:

Holder fortsatt stand i hipstergryta: - Her stemmer det meste

Noen ganger er det en fordel at tiden står stille.

Hvis du er ute etter biodynamisk oransjevin, eller siste hipsterskrik innen poké, bao, ramen, dim sum, tja, eller kanskje noe ­vegansk, kanskje en rett som bare heter «kålrabi» i menyen, som selvsagt er økologisk og kortreist, dyrket hjemme i kokkens egen balkongkasse, og helst fermentert, gjerne i fem måneder i armhulen til bestemora hans: Da skal du gå alle andre steder enn Markveien mat og vinhus.

2017NODMA49_062_.indd
2017NODMA49_062_.indd Vis mer

Ranten kom fra Robinson, som skottet opp fra spisekartet med et skjelmsk smil. De satt på restauranten som har holdt det gående på hippeste Grünerløkka helt siden 1986, mens taqueriaer har kommet, og suppebarer har gått.

- Det eneste jeg kan notere av innovasjon innenfor den grønne inngangsdøra er at de på et tidspunkt har malt det gule trepanelet på veggene grått. Originaloppskriften holder seg åpenbart godt, nikket Fredag og skottet rundt seg i det fullsatte lokalet en førjulstravel lørdag kveld.

Ikke veldig hipt

Rundt dem besto populasjonen av 30–50-somethings – venninnegjenger, kollegaer og familier, samtlige uten manbuns, glitrende helskjegg og rosa hår. Ikke så mye som en liten oransje hipsterlue var å skue.

HIPSTERLAND: Markveien mat og vinhus ligger på trendy Grünerløkka i Oslo.
HIPSTERLAND: Markveien mat og vinhus ligger på trendy Grünerløkka i Oslo. Vis mer

- Fravær av grenseoverskridende coolness kan vel bare være befriende. Men hvilken valuta får Markveiens klientell på tallerkenen? Dét er spørsmålet, oppsummerte Robinson.

Et vennlig, men effektiv samtale med en servitør seinere, sto svaret framfor dem i form av to tiltalende forretter:

- Denne elgen, hva skal jeg si, tynne skiver, gravet, med marinerte tyttebær, sylta selleri, ristede valnøtter, skog­soppmajones, og et svakt hint av einerbær og brennevin – den er utsøkt, og jeg synes det er direkte ubegripelig at kjøttet fra et så stort dyr kan smake så mildt, sa Fredag.

SOLID KJØKKEN: Anmelderne forteller om et godt kjøkken, men kunne ønske seg litt mer spennende mat.
SOLID KJØKKEN: Anmelderne forteller om et godt kjøkken, men kunne ønske seg litt mer spennende mat. Vis mer

Robinson fikk en smaksprøve og ble øyeblikkelig fylt av anger over å ha valgt skalldyrterrine selv. En rett som var helt grei med en smak av hummer og kongekrabbe i ovnsbakt fiskefarse, men med dill og sitron som sendte tankene i retning åttitallets konfirmasjonskoldtbord.

DET MESTE STEMMER: Det er ikke noe som er helt galt på Markveien mat og vinhus. Med noen justeringer kunne de havnet i divisjonen over.
DET MESTE STEMMER: Det er ikke noe som er helt galt på Markveien mat og vinhus. Med noen justeringer kunne de havnet i divisjonen over. Vis mer

Heldigvis var Rieslingen i glassene, vennene hadde fått hver sin typeriktige tysker, helt adekvate. Og Robinson fikk revansj da hovedrettene kom på bordet:

Robinsons revansje

- Her stemmer det meste. Rosa andebryst, gyllen pastinakk, rødløksmarmelade og grønn rosenkål med god tyggemotstand, akkompagnert av en usedvanlig mørk og fyldig Pinot Noir fra Domaine Arlaud i Burgund. Smaksbildet er akkurat så rikt og mektig som man vil ha det på denne tiden av året, lød vurderingen.

Rundt dem gikk pinnekjøtt og torsk ned på høykant, ­registrerte de, og servitørene betjente bord etter bord profesjonelt og effektivt, men kanskje litt samlebånds­aktig i førjulsstria. Fredag bet seg i kjaken. Eller nærmere bestemt: I en langtidskokt svinekjake med saltbakte jordskokker, sylta rød perleløk og mandelpotetmos.

- I overkant mektig, vil jeg si. Og i overkant salt. Men rista hasselnøtter og en sjysaus med anis gir kjakene et tiltrengt løft.

Å løfte glasset med Gattinara, en kompleks Nebbiolo fra det nordlige Piemonte, var heller ikke feil. Selv om restauranten ikke profilerer seg på nymotens naturvin, er det tydelig at vinkjelleren til Markveien og dertil hørende vinbar Dr. Kneipps – Oslos eldste – inneholder kvalitet på flaske.

Var det mettheten som spilte dem et puss? Avslutningen på kvelden frambrakte ingen lovsang. Verken sjokolade­kake Nemesis, «dette høyt adelige, fløyelsbløte, bakverket laget på mørk sjokolade», ifølge menyen, som smakte litt for søtt og hadde litt for kompakt konsistens. Ei heller husets erklærte bestselger og stolthet, ostekaka, evnet å sette utropstegn for kvelden. Til det ble smaken for ­anonym, mente Fredag.

Robinson var enig:

- Når regninga ender på 2000 kroner, skal det mer til for å utløse eufori. Men at Markveien holder stand år ut og år inn med sin uberørte og klassiske profil her i hipsterland – det står det respekt av.