IKON: Bildet er fra et opptak i 1974. Ingrid Espelid Hovig lager mat i fjernsynskjøkkenet i NRK.
Foto: Jan Dahl / NTB scanpix
IKON: Bildet er fra et opptak i 1974. Ingrid Espelid Hovig lager mat i fjernsynskjøkkenet i NRK. Foto: Jan Dahl / NTB scanpixVis mer

Ingrid Espelid Hovig

Ingrid: Takk for at du aldri juksa

Hele Norges matmor har gått bort. Alle som er glad i mat vil savne deg.

Takk for maten, Ingrid.

Hele Norges matmor har gått bort. Alle som er glad i mat vil savne deg.

Måten hele Norge omfavnet damen fra Askøy savner sidestykke i Norsk historie. Få vil noen nonsinne oppleve å bli så unisont elsket av et samlet folk som Ingrid. Ingen er mer folkekjær enn den vevre kvinnen fra Askøy utenfor Bergen.

Hun var på TV, altså fjernsynet, allerede før NRK hadde faste sendinger. Ingrid var nemlig på plass under de såkalte prøvesendingene i 1956 hvor hun serverte «Sild og silderetter».

Hennes samlende vesen, varme og sjarme ble raskt tydelig for alle. Og i 1964 kom Fjernsynskjøkkenet på lufta for alvor. Det siste programmet gikk av stabelen 34 år senere, da Ingrid serverte «amerikansk julemat og lekre kaker» i 1998. Midt på 90-tallet hadde programmet svimlende 875 000 seere.

Ingrid begynte sin karriere med å jobbe i det nystartede Opplysningskontoret for fisk tidlig på 1950-tallet. Hun reiste land og strand rundt og viste folk hvordan fisk, særlig sild, skulle tilberedes i en tid da man snakket om «strumabygder» i Norge.

Gjennom NRK fikk Ingrid en bedre plattform. Her fortsatte hun å drive folkeopplysning i tidens arbeiderdominerte gjenreisningsånd (selv var hun medlem av Venstre). Det var et annet Norge. Et enklere Norge. En tid hun er den ypperste representanten for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Matmessig fulgte hun nøye med på alt som skjedde. Hun viste folk hvordan man dampet blåskjell i en tid da folk flest trodde de var giftige. Ingrids første TV-pizza var eksotisk. Og hvitløk? Det var noe som luktet rart og ble brukt i utlandet. (Hun foreslo for nybegynnerne at man kunne lage hvitløkskylling på fredag, så hadde man helgen å kvitte seg med lukten på). Hun introduserte sågar også en lite medievant Eyvind Hellstrøm, med helskjegg, til det norske folk gjennom Fjernsynskjøkkenet i 1984.

Ingen kokebok har preget et helt folks kjøkkenvaner som Den rutete kokeboken - den kom første gang ut i 1982. Boka er et sjeldent godt tidsbilde.

Ingrids lune person røper svært lite av de dramatiske hendelsene i hennes privatliv. Hun var 16 år gammel da krigen brøt ut. En av hennes brødre ble skutt av Gestapo under et rømningsforsøk. Ingrids søster var alvorlig psykisk syk og tilbrakte årevis på institusjon. Hennes ekteskap hadde bare vart en drøy uke før mannen, arkitekten bak Ishavskatedralen, Jan Inge Hovig, døde av hjerteinfarkt.

Hun var et ikon. Folk kjente igjen Ingrid i blinde. Vestlandets silkemyke strilestemme ble også en av Trond Kirkevaags mest elskede parodier. Selv i dag hører vi folk etteraper det berømte «så har me juksa litt». Hun hadde aldri brukt de ordene, men med sitt velkjente glimt i øyet, tok hun dem selv i bruk i påfølgende programmer.

I dag trenger vi en Ingrid mer enn noensinne. Bare to prosent av det vi spiser kommer fra havet. Folk kan ikke lage hvit saus og nøyer seg med å varme opp mat fra fabrikkene. Det er dessverre langt mellom persillekvastene.

Vi kjenner allerede på savnet. Alle hedersprisene var fortjent. Heldigvis opplevde Ingrid den største æren noen i norsk offentlighet kan få, nemlig å bli omtalt med bare fornavnet. Og Ingrid var selvsagt Ingrid.

Ingrid sto for kunnskap og matglede. Men, også måtehold og grundighet. Ingen halvfabrikata og snarveier. Ingrid var like folkekjær som hun var helstøpt. Det er typisk norsk å elske Ingrid.

Hun juksa aldri. Takk for det.