Så betent som ulvestriden er i Norge, er jeg klar for et måltid som glefser fra seg, hvisket ­Robinson.

De satt på hver sin røde pinnestol i et luftig og fresht, men for øyeblikket glissent besøkt lokale på Lilleborg, dette fordums stykke Norsk ­industrihistorie langs Akerselva. I nabolagets renoverte teglsteinsbygninger fins utmerkede serveringstilbud som Kolonihagens økologiske bakeri­utsalg og den kritikerroste gourmetrestauranten Astral. Nå var forventningene høye til pizza og pasta-nykommeren Lupo – en avlegger av sistnevnte – som ja, du gjettet riktig, betyr «ulv» på ita­liensk.

Disse stedene anbefales av Robinson & Fredag

Video

Det begynte lovende: Vakre marokkanske fliser på gulvet, en glinsende rund, ufo-lignende steinovn som sentralt blikkfang bak bardisken, vennlig servitør og frisk, nesten vårlig pinot grigio i glassene.

Som forrett hadde de fått anbefalt tomater og fersk­osten squacquerone, som sammen med en skål gode ­oliven, var enkelt, men delikat og smakfullt. Derifra gikk det ikke fullt så bra.

- Ravioli fylt med andeconfit framstår langt mer forlokkende i menyen enn på tallerkenen. I overkant mektig, i overkant salt, servert i en ubestemmelig hvitgul saus, oppsummerte Fredag etter flere munnfuller.

Men ennå gjensto selve lakmustesten: Pizzaene.

- Ikke full klaff her heller, dessverre, ristet Robinson på hodet.

Eventyrlystne som de var, hadde de bestilt en hvit saus-basert «Rudolf», med nordisk topping av reinsdyrkjøtt, tyttebær, sopp og timian.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Lofthus samvirkelag har også en pizza med reinsdyr i form av carpaccio, med granateple og rødløk, som jeg virkelig elsker, mens denne Rudolfen sender tankene til reins­dyrskav fra frysedisken på Kiwi, mente Robinson strengt.

Hva med den rød saus-baserte «Pizza Eric’s» med sal­siccia, paprika, chili og parmesan? Ingen ulvehyl mot månen av denne varianten heller.

- Helt på det jevne. Pizzaene virker dessuten ikke så varme og rykende som italienske pizzaer skal være når de lages i, og serveres rett fra, steinovn, mente Fredag, som en gang spiste på den berømte fotballspilleren ­Maradonas favorittpizzeria i Napoli.

Siden da har alle andre pizzaer vært en større eller mind­re nedtur.

- Det er pizzaer overalt. Verden er full av pizzaer, å hevde seg i toppen er sånn sett nesten umulig, an­takelig like vanskelig som å få nobelprisen i litteratur. Men selv når vi bare vurderer opp mot Oslo-­konkur­renter som Villa Paradiso, Lofthus samvirkelag, Teatro og Pizza da Mimmo kommer Lupo til kort.

Servitøren var vennlig nok, men ikke av det spesielt oppmerksomme slaget. Vann fikk de pent skjenke i glassene sine selv gjennom hele måltidet, og noe tilbud om påfyll av vin kom aldri.

Tok festen av? Så lenge sitter alkoholen i kroppen

Dagbladet Pluss

- Her tror jeg vi lander på en treer, altså, sukket ­Robinson diskret.

To habile desserter, en mørk og syndig sjokoladepai og en oppskriftsmessig tiramisu fikk smilene delvis tilbake i munnvikene deres. Men ikke tilstrekkelig til at totalopplevelsen vippet opp til en firer.

Fredag konkluderte:

- For nesten 1300 kroner bør man forvente mer minne­verdig mat enn dette. La oss håpe at ulven på Lilleborg kan kvesse klørne og komme grusomt tilbake.