Det er ingenting i veien med hverdager, hadde det bare ikke vært så mange av dem. Og hadde de ikke kommet så brått på.
Å starte opp igjen etter sommerferien, er alltid smertefullt.
I andre land med mindre vennlig arbeidsmarked har man så korte ferier at man bare så vidt rekker å kvitte seg med blåmerkene etter slips og spisse damesko, før man igjen blir banket gjennom det firkantede hjulet i virkelighetens bankebrett.
Systemet borte
Vi, derimot – i hvert fall jeg – har mistet formen, skiftet tempo, glemt alle de små triksene og mistet systemet som får hverdagene til å gå opp.
Når jeg våkner i et hus som lukter av badetøy og shorts med grønske, føles alt helt vanlig.
Når jeg kommer på at det er første skole-, barnehage- og arbeidsdag, og hører vekkeklokkens uvante lyd, kjenner jeg strengen i ryggsøylen stramme seg.
Skjerpe seg nå. Og når jeg oppdager at vi ikke har brød i huset, skjønner jeg at det er for seint.
Avslørt av matpakka
Uten brød, ingen skikkelig frokost. Ingen ordentlig matpakke. Hva sier man om slike foreldre som sender med barna lompe og kjeks i matboksen?
På skolen der mine barn går er man så unisont ressurssterkt vellykkede at man ikke sier noen ting; man bare vender seg bort og tenker sitt.
Så kommer jeg på scones.
En hærskare engler
Mens skikkelig brød er mel som gjennom hardt arbeid og tid er fylt med den hellige ånd, er scones en hærskare med redningsengler som tar baking ut av brødbaking.
Ved hjelp av bakepulver og noe surt – kjernemelk, surmelk, yoghurt, eller juice som har gått ut på dato – blir alle brødbakingens krav renonsert. Bland sammen, hiv i ovnen, og innen morgenstellet er over, er det ferdig.
