Billige stjerner:

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Så var det min tur til å få pepper.

HYDE, AND MEN IKKE SIK: Du får både andehjerter, biff og krabbe på Hyde. Restauranten ble nylig hedret med en Michelinstjerne, men ikke alle er like begeistret. Foto: C. Sjuve
HYDE, AND MEN IKKE SIK: Du får både andehjerter, biff og krabbe på Hyde. Restauranten ble nylig hedret med en Michelinstjerne, men ikke alle er like begeistret. Foto: C. Sjuve Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Dette er en anmeldelse.

Bare så det er sagt.

Restaurant Hyde var en av de få restaurantene i Norge som ble hedret med en ny Michelin-stjerne under årets utdeling tidligere i juli.

Min utmerkede kollega hadde avlagt Hyde et besøk rett før Michelin-utdelingen. Uten å la seg imponere. Og den tabloide refleksen var å skrive hva hun mente om dette spisestedet.

Dermed braket det løs. Det ble skriverier, som folk sier. Det begynte å koke i sosiale medier og mine innbokser ble proppfull av meldinger som lurte på hva i all verden er det Dagbladet driver med?!

En rett til å mene noe om rettene

Her spennes det opp et kolossalt lerret: Hvem skal få lov til å skrive hva de mener om restauranter i avisa? Og enda dypere: Hvilke kvalifikasjoner krever vi av folk som kommenterer i avisene? En anmeldelse er ikke stedet for en vid drøfting, men det er fristende og på sin plass med noen refleksjoner.

Skal en som vanligvis skriver om mat plutselig skrive hva hen synes om en ballettforestilling? Eller den siste, vågale oppsetningen på National? Hvor interessant er det hva hen tenker om Skodas siste stasjonsvogn?

Når det gjelder mat, er den tilgjengelig for alle. Og alle med smaksløker er invitert til å prøve. Man gjør seg automatisk og umiddelbart opp en mening. Akkurat som man gjør på en kunstutstilling. Men om billedkunst, teater og biler er terskelen høyere for å si - og skrive - hva man mener.

Om man jobber i ei avis, så er man alltid bevisst hva slags type artikkel man skriver: En nyhetssak, en reportasje eller en kommentar. Feature, enquete, intervju eller petit. I artikkelen om Hyde heter det:

Dette er ikke en anmeldelse, og jeg er ingen ekspert. Jeg er bare en enkel kvinne fra Romerike som setter pris på god mat.

Og som jobber i Dagbladet. Jeg kan skjønne at folk utenfor redaksjonene ikke manøvrerer like sikkert mellom de ulike sjangrene. Men i Dagbladet har man siden 1869 sluppet til stemmer fra alle lag av samfunnet - inkludert kvinner fra Romerike. Vi har ikke slagordet Sterke meninger for ingenting.

Anmeldelsen

Så var det Anmeldelsen, da. Med stor A. Skrevet av en Matanmelder - med stor M, lizzom.

Det tar ikke mange sekunder før man kan slå fast at Hyde ikke er som andre restauranter. Altså Michelinrestauranter.

I lokalene som før huset den sagnomsuste Pjoltergeist, viderefører Hyde den uformelle, ujålete stilen. Etter noen få trappetrinn ned fra gateplanet i Rostedsgate, møtes vi av en blid hipster-kelner i shorts og utgåtte joggesko. Det er tung rap på høyttaleranlegget. Nei, dette er ikke Statholdergaarden. Nei, Hyde er ikke ute etter det samme publikummet. Her er det gjennomgående yngre folk med avslappet forhold til fine dining-konvensjoner: Jeg teller tre menn med caps fra min stol.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

En håndskrevet meny ligger på bordet og avslører kveldens perlerad av små retter. Vann fylles straks i glassene, det takkes ja til champagne som sporenstreks skjenkes opp. Ikke en blanc-de-blanc, men en fyldig pinot-variant som passer utmerket til de første snacksene:

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Krabbekjøttet ligger i et tynt skjell og man lar seg forbløffe av de fine smakene. Og jaggu er det kardemomme som løfter dette anslaget opp et godt hakk!

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Den andre snacksen er andehjerte med sylta kirsebær på japansk melkebrød - får vi vite. Godt det også, så skal vi ikke gnåle om at det kanskje var litt tidlig i måltidet med søte smaker.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Den neste retten er en filet av pir (makrell) som serveres med sichuanpepper, sylta, grønne jordbær, knutekål og en vidunderlig stikkelsbærsaus. Det er også litt krønsj av friterte knutekålblader og et hint av ramsløk. Se der! Vi har bare så vidt begynt - og vi har fått overraskende kombinasjoner (krabbe og kardemomme), nye sauser og endelig noe vi kan bruke knutekålblader til!

Ingen utrydningstruede arter på tallerkenen så langt, anslaget forteller muligens om et bevisst kjøkken som serverer bærekraftig krabbe, makrell og andehjerter, men kjeder ikke gjestene med å prate om naturkrisen.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Neste rett er en tomater i en kremet mandelsuppe med konserverte sitroner på marokkansk maner. Og masse røkt pepper. Det kunne vært en overmåte syrlig opplevelse, men den kremete mandelsuppa med straciatella-ost balanserer det hele elegant. Det er en utfordrende rett å sette vin til, men rieslingen i glasset gjør susen.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Etter en liten stund kommer piggvaren. Den serveres med hvit kampot-pepper, oksefett og litt smørsaus. Fisken er tett på perfekt og det smaker godt uten å skape varige minner.

Alle rettene serveres for øvrig av kokken selv. Det gjøres effektiv, stakkato og med påfallende liten sjarme og varme. På engelsk. Presentasjonen er over på få sekunder og står dermed i stil til de hvite tallerkenene som alle rettene kommer på: Her er det ikke noe fiksfakseri, nei.

Den introverte, fåmælte matserveringen står i lattermild kontrast til vinkelneren som er som en sol under hele måltidet. Hun sier heller ikke nei da vi spør om litt påfyll med rødvin.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Ytrefileten av okse har fettranden intakt (deilig!) og serveres med klassisk bearnaise - den beste jeg smakt på lenge. Her skinner håndverket til kokken igjennom - maten sier mer enn tusen ord, si. Smaken lener seg også litt på cumeo-pepperet fra Nepal som gir litt syrlig, grapefruktaktige toner.

Kontrabeskjed om stjernerestaurant: - Skynd deg hit!

Før desserten kommer det en herlig granite med tequila og mynte. Den rydder opp i munnhulen før finalen. Det er rabarbra, iskrem med lakrisrot og langpepper. Iskrem er så fyldig og syndig at vi allerede gruer oss til å smake industri-iskrem på boks igjen.

De får åpenbart ikke nok pepper på Hyde. I alle varianter. Vi kan ikke si vi var advart, for det står skrevet på menyen som ligger på bordet. (Den retten det ikke står noe om pepper, tomatretten, den var pepra med pepper!).

Et besøk på Hyde er en oppvisning i ungdommelig, uformell fine dining. Og pepper er ikke lenger pepper. Folk vil åpenbart ha ulike meninger om maten som serveres. Også på Romerike. Men håndverket er solid, rettene er balanserte og servicen er presis, taktfast og som en norsk sommer hvor vi besøkes av sol og mørke skyer med korte mellomrom.

Hyde klarer å gjøre seg interessant nok for Michelin-guidens inspektører. Når det er sagt: Det er flere restauranter i Oslo på minst samme nivå som Hyde, men som ikke kan smykke seg med michelinstjerner ennå.

Du skal ikke se bort ifra at Statholdergaardens gjester blir så nysgjerrige at de kommer innom en onsdag. For det har de råd til. Prisen med champagne, vinpakke og hele menyen kommer på under 2000 kroner per person (menyen koster 850 kroner). Vi har for lengste blitt vant å betale mer for stjernerestauranter. Dette er gourmet på billigsalg. Skynd deg å booke bord!

Terningkast 5.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer