À L’aise serverer luksus som er verdt hver krone.
Sist Robinson og Fredag var på À L’aise, den franske luksusrestauranten på Majorstua, var like etter åpningen for to år siden. De konkluderte med seks blanke stjerner – og spådde minst én stjerne i Michelin-guiden.
Det skjedde ikke, merkelig nok. Hadde nivået falt? Var det ikke lenger et sted Robinson og Fredag kunne anbefale – også til dem uten millioner på bok eller gullfarget representasjonskort?
Fredag, som allerede hadde finlest menyen på nett, hadde regnet seg fram til at en smaksmeny med vinpakke for to ville beløpe seg til drøye seks og et halvt tusen. Et tall som fort stiger hvis man ønsker noen edle, musserende dråper som start og noe sterkere som avslutning.
- Jo, det koster, sa Fredag.
- Men, som vi har sagt til det kjedsommelige: Alt er relativt.
À L’aise betyr noe sånt som «føle seg veltilpass». Førsteinntrykket inviterer ikke helt til det. Hvite duker, hanskekledde servitører, eksklusivt interiør. Men som på alle gode luksusrestauranter viker den litt beklemmende følelsen snart plassen for velvære. For det er behagelig å være her. Servicen er korrekt, men samtidig hyggelig. Både miljø og service står seg. Men hva med det viktigste?
- Hvor skal vi begynne?
Robinson lente seg tilbake i stolen og sukket lykkelig. De var midtveis i løpet, og så langt hadde Robinson og Fredag gledet seg over sjøkrepstartar med grillet salat, stør i millefeuille-versjon med Baerii kaviar, asparges med fritert vaktelegg og persille velouté, og et stykke perfekt flaket lange «en croute» med rognkjekskaviar og irrgrønne erter.
- I motsetning til den rådende trenden, er det veldig mange ingredienser her. Og smaker. At de likevel aldri føles oppstablet, men tvert imot oppleves som nøye tilpasset hverandre, vitner om både kunnskap og mot på kjøkkenet, sa Robinson.
Fredag nikket samtykkende.
- Og det er ikke bare smakene som spenner over et stort spekter. Konsistensene er fantastiske. Silke, fløyel – og for å holde oss i samme landskap, litt stramei og strie for motstand og spenning, oppsummerte Fredag.
De neste rettene – escalope av foie gras (lettstekt gåselever) med tonkabønner, rødbeter, bjørnebær og rosegelé, og coquelet (hanekylling) med rotgrønnsaker, asparges, fersk hvitløk og en saus på svarte trompetsopp – skuffet heller ikke. For å si det forsiktig.
- Dette er så gjennomført, så usedvanlig delikat, at jeg blir fristet til å fremme forslag om å utvide stjerneskalaen, utbrøt Fredag.
Vinpakken kunne det også ha vært sagt mye om. Sommelieren fortalte – uten å virke belærende – om Chablisen til William Fevre, Tattingers champagne, og om hvordan innslaget av tropisk frukt i Te Koko fra nyzealandske Cloudy Bay passet til asparges og fritert vaktelegg. Videre om hvor ypperlig den hvite burgunderen Saint-Aubin fra JanotsBos sto til hvit fisk som lange, at Pinot Noir-en fra Au Bon Climat i California var «utfordrende, men nydelig», og at 2001 var et spesielt år i Bordeaux, noe Fronsacen fra Chateau Dalem illustrerte.
Til dessertene – sitronterte med kjernemelksorbé og rabarbra med verbena-is – ble glassene fylt med viner fra henholdsvis italienske St. Michel-Eppan og franske Pithon-Paillé. Ren nytelse.
- Siden du nevnte fløyel og silke i sted: Hvis jeg skulle oppsummere dette, ville jeg si «haute couture» av beste klasse. Her er det brukt mye tid og krefter på å designe fullendte kreasjoner, oppsummerte Robinson da de ruslet nedover mot Frognerparken, vel sju tusen kroner fattigere, men rike på godfølelse.
- Det er tradisjonelt og erkefransk, ja, men med betydelige innslag av innovasjon og nytenkning, la Fredag til, og mumlet noe om å være misunnelig på dem som hadde representasjonskonto av carte blanche-typen.
- Men det går jo an å ønske seg en kveld her i gave. Selv om det er veldig lenge til jul, da, sa Fredag en tanke nedslått.
Robinson lo.
- Det finnes jo bursdager.
- Ja, sa Fredag entusiastisk. – Og u-bursdager. Dem er det 364 av i året.
