Statholdergaardens smaksmeny er en fem timer lang reise i klassisk overdådighet.

Hva skal til for å vippe en sekser ned til en femmer? Kan man lukke øynene for et feilskjær, etter en maratonoppvisning i perfeksjon?

Robinson og Fredag ble ikke enige. De var begge stappmette og tilfredse etter et overdådig måltid. Diskusjonen dreide seg om desserten, rettere sagt dessert nummer to av tre. Utseendemessig var den som et dykk på et tropisk rev. En rød korall av sukker, vannbakkels med sprukken grønn overflate som imiterte sjøgress, og tre grå «steiner» fylt med pasjonsfruktgelé, yoghurtis og urtekrem.

- Det ser fantastisk ut, men smaker nesten ingenting, sa Fredag. – En sekser henger alltid i en tynn tråd, og her ryker den for min del.

Robinson aktet å stable på beina et motargument. Over konjakken begynte de å oppsummere kvelden.

For å ta det første først: Bent Stiansens Statholdergaarden er ikke som landets øvrige Michelin-restauranter. Der nordisk minimalisme de seinere åra har vært den rådende trenden, har Stiansen holdt seg tradisjonell i 25 år. Tenk kritthvite duker, lysekroner og service som er profesjonell til fingerspissene. Og der mange nå stripper ned rettene etter «less is more»-filosofien, lesser Stiansen på med bestanddeler. At rettene likevel er nydelig balanserte og delikate, er et bevis på kunnskapen og håndverket som ligger bak.