Hva gjør at noen retter bare funker? Hva skiller en klassiker fra noe som blir, vel … bare fyllstoff? Det er ikke alltid godt å forklare. Og det er tilsynelatende umulig å forutsi.

I år er det femten år siden jeg første gang publiserte min oppskrift på medisterkaker. Den gangen var det uten veldige planer, eller ambisjoner på rettens vegne. Det var nødvendig, for det var juletid. Og noe må man finne på.

Forandret mening om julematen

Jeg lurte lenge på hva, for jeg var ikke så veldig glad i julemat på den tida. (Det har jeg blitt!) Jeg forbandt jula med feit, uinteressant mat. Verst var det med alle farseproduktene.

- Hva er vel medisterkake, annet enn en kjøttkake lagd på den delen av skrapekjøttet som ikke engang fikk lov til å bli kjøttdeig?

Med et slikt utgangspunkt må det være betydelig forbedringspotensial, tenkte jeg, og så lette jeg etter rettens opprinnelse i gamle kokebøker. Hvorfor begynte man å spise det? Og hvordan?

Ikke noe hokuspokus

Løsningen fant jeg i en over hundre år gammel oppskrift – husker ikke lenger hvilken – som jeg tilpasset og gjorde til min egen.