«Vi danset og hadde det hyggelig, men så ble det litt mye». Årets mest famøse sitat, eller ikke-sitat, sto på trykk i tabloidkollega VG. To små ord – «litt mye» – var alt som skulle til for å skrive seg inn i pressehistorien, på den feil måten.
- Når man går ut for å spise luksussushi, er litt av poenget at det skal være overdådig, sa Robinson.
Fredag skottet over bordet, som bugnet av makiruller med flambert kveite med japansk mynte og yuzu, samt flambert laks med crunchy asparges. Måltidets grand finale. Men …?
17 år etter at Alex redefinerte sushi i Norge med sin svarte meny, troppet spiseparet opp for å teste restaurantens forsøk på overgå seg selv: Såkalt «full omakase» til 1150 kroner per person.
- Wow! Dette er genialt
- Hvis et gjennomsnittlig sushibrett på takeaway-sjappa koster 150 kroner, bør dette altså smake 7,6 ganger bedre, regnet Robinson forventningsfullt ut.
En upåklagelig oppmerksom servitør anviste dem plass i restaurantens andre etasje, der stemningen var mindre hektisk enn rundt fiskedisken nede. De ble vartet opp med Cremant i glassene og en øyeblikkelig smaksbombe på tallerkenen.
- En taco av fritert norigress med revet kongekrabbe i chilimajones og koriander. Dette begynner sterkt, mente Fredag.
- For sterkt? undret Robinson, som elsket retten i seg selv, men som kjente at smaksløkene fikk kjørt seg av det kraftige tilbehøret helt fra start.
Med sytten smaksopplevelser på rad, skulle dette bli et gjennomgående inntrykk: På Alex er det ikke de subtile smakene av sjø som dominerer, men derimot distinkte sauser og spennende tilberedninger. Sanseinntrykkene kom tett: Lettgrilla laksesashimi med misosaus og jalapenopesto. Kveite i japansk ponzu med varm sesamolje. En australsk makrellfisk med saus av sitrongress. Gresk havabbor i trøffelsaus med ørretrogn.
- Dette er langt fra standard laks på ris med soya og wasabi, ja, smattet Fredag fornøyd.
Robinson satt pinnene i flambert indrefilet av storfe med sesamsaus på asparges.
- Ingen tvil om at kokkene på Alex leverer mat av høy kvalitet. Men beveger de seg litt for langt fra selve havet?
Vinpakkas komposisjon var det ingenting å si på. Storfe-sashimien ble for eksempel paret med en overraskelse av en Riesling, fra New York.
- New York?! Hvor dyrker de druene sine der? I Central Park?, lo Fredag, mens Robinson luktet og smattet seg fram til både petroleumspreg, voks, balansert syre, og aromaer fra eikelagring hos produsenten Forge Cellars, som holder til ved innsjøen Seneca.
En hvit Pinot Noir fra Burgund satt også godt til chilensk havabbor, en dypvannsfisk fra Patagonia, som var søtlig glasert i misopaste. Sake fra Tokyo var derimot tamme greier. Den ble servert til måltidets eneste klassiske nigiri-biter; laks, kveite, kamskjell og blue fin tunfisk, samt flambert ål. Til kveldens crescendo, en halv hummerhale i sitrussmør, ble det servert utmerket Chardonnay fra Burgund. Desserten, pasjonsfruktsufflé toppet med hvit sjokolade, ble et i-landsproblem – vanskelig å nyte fordi de var så mette.
«Norges beste kinarestaurant»: - Mmm. Spenstig!
- Når man skal spise så mange sushiretter etter hverandre er det lett å tenke at det kan bli monotont. Sashimi, nigiri, maki, rå, ubehandlet fisk, den ene etter den andre. Men sånn er det ikke på Alex. Hver rett er noe helt for seg selv og helheten er større enn summen av alle delene, oppsummerte Fredag salig.
Snakket de seks skinnende stjerner?
Robinson var også mett og tilfreds, og mente at totalopplevelsen hos Alex var minst 7,6 ganger bedre enn en standard sushisjappe. Likevel. Det var disse assosiasjonene til VGs dekning av dansevideoen fra Bar Vulkan som hadde dukket opp:
- «Vi spiste og hadde det hyggelig, men så …» Jeg syns den sjette stjerna ryker fordi bombardementet av inntrykk blir «litt mye», på bekostning av det ramsalte og rene sjømatpreget. Men akkurat som Norges syn på Trond Giske blir det selvfølgelig et spørsmål om smak.
