Litt bakpå med Sjuve:

Oslo-favoritt nekter å høre på gjestene

Vær stille! Pappa skal spise.

MUSIKK I MINE ØRER: De fantastiske kokkene på restaurant Rest har ikke nok med å fylle munnen din med godsaker, de insisterer også på å tute ørene dine fulle av musikk. Hæ ...?! Foto: Christian Roth Christensen
MUSIKK I MINE ØRER: De fantastiske kokkene på restaurant Rest har ikke nok med å fylle munnen din med godsaker, de insisterer også på å tute ørene dine fulle av musikk. Hæ ...?! Foto: Christian Roth ChristensenVis mer
Oslo-favoritt nekter å høre på gjestene

Først: Hvilket geni det var som først tenkte ut konseptet restaurant!

Han eller hun burde få en statue i hver eneste by med daglige kransenedleggelser og markeres med mangfoldige fridager i året.

For hvor ellers kan man høste så rikelig av livets innsats enn på en kveld i et rom dedikert til menneskenes største glede: God mat. Her i dette Bacchus' tempel skjenkes det fra overflodshorn i rød, hvitt og bobler, det bæres fram yndelige kreasjoner og hele sanseapparatet er på høygir i nytelsens tjeneste.

Men, vent! Hva er jeg hører Jimi Hendrix? Og The Doors? Ja, nå må jeg faktisk anstrenge meg for å høre hva folk sier rundt bordet. Og her, hvor jeg hittil hadde svevet i en gastro-boble, sprakk det plutselig.

Vi gikk så langt som å spørre om de kunne dempe musikken. To ganger. Men, vår henstilling ble ikke tatt til følge (selv om én av fire rundt bordet mener å muligens ha registrert en kortvarig og nesten-umerkelig volumsenking).

VGs anmelder reagerte også på «piggtrådmusikken» fra høyttalerne på restaurant Rest. En restaurant som matmessig utvilsomt leverer til Michelin-nivå. Men, da må de dempe seg.

Etter besøket skrev jeg til dem og svaret på musikkbruken er: - Det er faktisk bevisst, heter det fra den anonyme booking-e-posten. Det skriver også at «det heller ikke naturlig å spille det veldig lavt. ;))». De har også gjort seg noen tanker om gjestenes ubevisste sjeleliv:

Søk i våre 5000 oppskrifter

Vi tror ikke at folk nødvendigvis liker å sitte i stille lokaler. Vi tror at musikken er en viktig årsak til hvorfor folk faktisk liker seg hos oss, selv om de ikke innser det selv.

Nuvel.

Musikkproblemet er ikke helt nytt. I den glitrende boka Heat fra 2006 gjengir forfatteren Bill Buford en anmeldelse hvor New York Times er på nippet til å gi den sjeldne fjerdestjerna til den italienske restauranten Babbo. Det endte med tre stjerner fordi anmelderen mente hardrocken «thundered» i restauranten: Bucattini med The Black Crows og linguine med Led Zeppelin, liksom? (For øvrig påfallende hvor lik restaurantmusikken på 90-tallets New York er den på Rest i Oslo anno 2019.)

Det er ikke musikkvalget som er problemet. På et nylig besøk på den ellers ypperlige TopShop spilte de musikk som kunne vært hentet fra min (for lengst bortstuede) CD-samling og Spotify-liste. Men, det hjelper ikke når musikken bare oppleves som opplevelsesforstyrrende - ikke forsterkende.

Jeg skjønner hvordan litt dempet musikk kan lempe på den litt nervøse og usikre stemningen mange kjenner på når de trer inn i en restaurant - som den første eller andre gjesten. Jo da. Men, for meg stopper det der.

Det er ikke synd på noen som har dette anliggende - et klassisk White man's problem dette her, selvsagt. Men det er trist om så glitrende restauranter med så god mat ikke får stjernene de fortjener. Trolig snakker jeg for døve ører.