I utgangspunktet virker nisjen Peloton opptar som så smal, at det umulig skulle kunne gå rundt. Litt bar, litt pizzarestaurant, litt kulturhus for sykkelinteresserte, og litt … sykkelverksted?
- Hvis du trenger å stramme girene, begynte Robinson, ville du da tenkt det var kjekt å kombinere det med en margherita og et glass rødvin? Eller motsatt, når var du sist fysen på pizza og tenkte det ville vært kjekt å bytte bremseklosser i samme slengen?
Likevel har Peloton (det franske ordet for «hovedfeltet» i et sykkelritt) holdt det åpent allerede i et par år, i Oslos nye utelivsgate Torggata. Øyensynlig er det blitt et populært sted. Lokalet er stort, og klientellet en blanding av millenials som sitter på mac'en og jobber, sykkelhipstere, studenter, folk på jobbøl og en og annen Tinder-date.
- Jeg har faktisk pumpet opp dekkene mine her, fortalte Fredag.
- Men de har visst ikke sykkelreparatør på huset lenger, så hvis du trenger å mekke, må du eventuelt fikse det selv.
Både Robinson og Fredag hadde ankommet til fots, så de gikk heller løs på menyen. Pizzaene spenner fra trygge valg som margherita og quattro formaggi, til Pelotons egne sesong-spesialiteter. I dette tilfellet en med pistasj, ricotta, jordbærsaus (!) og røkt bacon, og en med honningmelon, gorgonzola og parmaskinke.
I tillegg har de et knippe andre retter, som ovnsbakte rødbeter, lasagne og aubergineretten melanzane.
Bestille ved bordet kan du imidlertid ikke. Som det heter på nettsidene: «Du bestiller i baren og betaler for smaken, ikke staffasjen».
- Unødvendig ujålete, kommenterte Fredag da de gikk for å bestille.
På tallerkenen med antipasti de bestilte som forrett, var det definitivt ikke mye staffasje.
- Dessverre er det ikke mye smak heller, sa Robinson.
Parmaskinka virket som den fabrikkoppskårne varianten, artisjokken hadde den metalliske ettersmaken av hermetikkboks, og oliven og salami var forglemmelig.
- Jeg håper ikke dette er den «høye råvarekvaliteten» de skriver om på nettsidene, sa Fredag.
Den første pizzaen som kom på bordet, var en av de eksperimentelle sesong-variantene. Pistasj- og jordbærpizzaen var utsolgt, så det ble den litt mindre vågale med melon, skinke og blåmuggost.
- Det er en fin smakskombinasjon med søtt og salt, men den får neppe samme kultstatus som for eksempel reinsdyr-granateplepizzaen hos Lofthus samvirkelag, sa Robinson.
- Dessuten burde den fått ligge et halvt minutt lenger i ovnen. Bunnen er litt mye loff, og litt lite sprø pizzabunn, mente Fredag.
I glassene delte de ei flaske hverdagslig og medium kraftig Barbera fra Monte Delle Vigne utenfor Parma.
Den neste pizzaen het Salaimar og var en av «husets originale». Den kom med tomatsaus, og var toppet med sterk salami, gorgonzola, mozzarella og ristede valnøtter.
- Dette er godt komponert, og smakene går nydelig sammen, sa Fredag, før Robinson avbrøt:
- Ja, men også denne har fått stå for kort tid i ovnen. Her er deigen i noen av bitene i grenseland mot rå. Og det er bare slurvete og unødvendig.
Med 1200 kroner for antipasti, to halvlitere, ei flaske vin og to pizzaer, ligger Peloton helt på det jevne prismessig. Men når de både holder igjen på kvaliteten på råvarene (som i antipastien), bommer på steketid, og har tilnærmet null service (uansett hvor ujålete og nedpå det skal være), kommer de til kort mot mange av konkurrentene.
- Jeg tar gjerne en øl og ser gjerne en etappe av Tour de France her, men hvis jeg skal ut og spise pizza, er det kort vei i mange retninger til steder som holder et høyere nivå, sa Robinson.
