Å sjekke regningen er aldri dumt, enten du spiser på McDonads eller Maemo.
- Jeg er nesten litt skuffet.
Fredag så på det enorme, tomme langbordet foran seg. Så på Robinson – som rynket panna til svar.
- Her har jeg liksom gått og grugledet meg til denne kvelden. Forberedt meg på å bli nødt til å småprate med fremmede, men så er det ingen her.
Like etter gikk døra opp og inn kom et selskap på fire gjester – som ble plassert på den andre enden av bordet, både langt utenfor høre- og pratevidde. Robinson trakk på skuldrene.
- Jeg klager ikke. Helt greit med god plass.
Forrige gang Robinson og Fredag besøkte den elegant innredete restauranten på Vikaterrassen var i 2016, kort tid etter åpningen. Konseptet med ett langt bord der gjester som ikke kjenner hverandre blir plassert side ved side, hadde da vist seg å fungere utmerket. Et annerledes og faktisk riktig hyggelig restaurantbesøk.
- Det var nesten fullt her nettopp, sa servitøren og forklarte at den plutselige variasjonen i antall gjester i stor grad skyldes stedets beliggenhet, like ved Oslo Konserthus og Vika Kino. Men siden verken Robinson eller Fredag skulle på kino eller konsert, bestilte de seg hvert sitt glass pinot grigio fra Cantina Il Portone Toser og lente seg tilbake for å ta menyen i nærmere øyesyn.
- Den er også endret siden sist. Nå er det smårett-prinsippet som gjelder. Valgmulighetene er mye større også, bemerket Fredag.
Det siste skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner da verken gratinert sjøkreps, kålrulett eller bresert storfe kunne framskaffes. Så da ble det carpaccio og tartar, også disse på storfe – som ifølge servitøren var elgkalv – fritert kyllinglår, pannestekt uer, saltbakte rødbeter, hasselback gulrøtter og en sopprisotto.
- Er dette elg?
Fredag mente tartaren var riktig delikat, og at aioli, reddik og eplekompott var en hyggelig avveksling til løk og rå eggeplomme. Men mye vilt smakte det ikke.
- Elgkalv er nok mildere i smaken enn voksen elg. Og hvis den i tillegg har beitet på eller rundt innmark, preger også det smaken, sa Robinson og hevet glasset, som nå var fylt med en Côte du Rhône fra Alain Jaume.
- Carpaccioen er forresten også mild på smak – men slett ikke dum.
Av tilbehøret var det ikke noe å si på de saltbakte rødbetene med chèvre og ristede valnøtter, mens det ikke hadde gjort noe om de hadde latt de ovnsbakte gulrøttene, som slett ikke var av typen hasselback, men ganske ordinære uskrelte gulrøtter, forbli på kjøkkenet.
- Men det friterte kyllinglåret er slik det skal være, sprøtt utenpå og smørmykt inni, mente Robinson.
Fredag, som hadde valgt pannestekt uer med baconsmør og ertekrem, bestilte et nytt glass pinot grigio, og var godt fornøyd, både med vinen og fisken.
- Saftig og med god stekeskorpe. Men… bestilte vi ikke også sopprisotto?
Å, jo da. Servitøren beklaget, men Robinson og Fredag, som da allerede var ganske forsynte, mente det var greit at den ikke kom. At den likevel kom på regningen etterpå, var ikke like greit.
Robinson og Fredag valgte å avrunde det hele med en porsjon brownie med vaniljeis og friske bær, en god, men ikke veldig minneverdig avslutning på et ditto måltid.
- Litt ujevnt fra kjøkkenet, men alt i alt et hyggelig gjensyn, sa Robinson og hevet glasset med italiensk, perlende dessertvin av typen Muscato d’Asti, som dukket opp på regningen som cognac – til langt høyere pris.
- Hvis du har lyst å erfare den unike «Ett bord-stemningen», kanskje greit å sjekke i forveien om det er noen andre gjester her samtidig, sa Fredag, og la syrlig til: - Samt å kaste ett ekstra blikk på regningen før du åpner lommeboka.
