VELLKYKKET: Menyen er ikke lang, men alle rettene fristet. Og Kolonialen leverte. Foto: John T. Pedersen 
VELLKYKKET: Menyen er ikke lang, men alle rettene fristet. Og Kolonialen leverte. Foto: John T. Pedersen Vis mer

Robinson og Fredag på Kolonialen

Smaken av en lykkelig kokk

Tidligere Maaemo-gründer gjør det han er best på. 

«Hvis man som kokk er flink til å helsteke and på benet, så bør man lage en strålende anderett – ikke syltet mose med konserverte ekorntestikler.»

Da finske Pontus Dahlström, en av gründerne bak Michelin-sensasjonen Maaemo, ble intervjuet av Dagens Næringsliv tidligere i år, fortalte han om sin personlige stjernesmell.

Mens verdenspressen siklet i superlativer over sjøkreps i gransirup og rømmegrøt med tørka reinsdyrshjerte, hadde Pontus kollapset hjemme i senga si.

NABOLAGSRESTAURANT: Kolonialen gav Robinson og Fredag en umiddelbar vibb av stamsted. Foto: John T. Pedersen
NABOLAGSRESTAURANT: Kolonialen gav Robinson og Fredag en umiddelbar vibb av stamsted. Foto: John T. Pedersen Vis mer

«Jeg lå der helt utslått og snudde meg kun til siden for å pisse». Pulsmåleren viste 190 da han etter tre uker stavret seg tur-retur postkassa.

Konsentrerer seg om det viktigste

Nå, ganske nøyaktig ett år seinere: Der sto han, tilbake på beina på et sjakkrutete gulv på Bislett. Robinson og Fredag hadde sikret seg bord på Pontus’ rekonvalesensprosjekt: «En restaurant blottet for alt annet enn det som er essensielt: Hva som er på tallerkenen, og det som er i glasset.»

  LUNT: Varmt og upolert. Foto: John T. Pedersen
  LUNT: Varmt og upolert. Foto: John T. Pedersen Vis mer

Robinson og så seg rundt i Kolonialen, den lille nabolagsbistroen vegg i vegg med interiørbutikken Eske.

- Du vet den følelsen av å sitte i en kulisse, som man i blant kan få på nyåpnede spisesteder? Her er det motsatt. En umiddelbar vibb av stamsted.

Fredag nikket.

- Varmt og upolert, og så vidt jeg kan se bare marginalt pusset opp siden forrige eier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mørkt treverk, fliser på veggene, speil og krimskrams, enkle bord, svarte skinnbenker. Og allerede fra dag én: Plenty med gjester. Menyen var ikke lang, men ga dem likevel et i-landsproblem. Nesten alle rettene fristet.

- La oss sette vår fulle lit til servitøren i kveld, og gå for alt vi får anbefalt, foreslo Robinson.

Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer

Fulltreffer

Sånn hadde det seg at Robinson få strakser etter kunne slurpe i seg franske og nederlandske østers med en grønn snert av persille- og hylleblomsteddik. Biodynamisk riesling fra Alsace funket finfint i glasset. Fredag burde få seg en smak av speket svinenakke, mente servitøren. Servert med rørossmør, hjemmebakt brød og italiensk lager-øl.

–Ah! Et fullgodt måltid i seg selv, lød det fornøyd mellom smattene.

Men de var bare så vidt i gang. En oksetartar ankom uten standard tilbehør som eggeplomme, rødbet eller rå løk. Derimot var det grovhakkede kjøttet overdrysset av tørket løpstikke og noe crunchy…

–… sprøstekt kapers, forklarte servitøren oppmerksomt.

Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
Oslo 20160908 Kolonialen. Robinson og Fredag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet

- Det er dristig å lage nye varianter av noe som er så innarbeidet som tartar, men dette var virkelig godt. Løpstikken smaker intenst urtete, men evner samtidig å løfte fram det milde kjøttet, mente Robinson.

Foran Fredag hadde et destillat av høsten ankommet på tallerkenen. Strimler av gresskar, langtidskokt egg og smørstekte kantareller, med et dryss av raspet gjær på toppen. Lekkert.

GOD ATMOSFÆRE: Interiøret er ikke endret så mye siden de forrige eierne. Stemningen er fortsatt god, men maten er enda bedre.  Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
GOD ATMOSFÆRE: Interiøret er ikke endret så mye siden de forrige eierne. Stemningen er fortsatt god, men maten er enda bedre.  Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer

Måltidets høydepunkt skulle bli en av hovedrettene: Robinsons melkeposjerte smørflyndre.

En utsøkt tilberedelse av det delikate fiskekjøttet, ekstra fremhevet av en neve blåskjell, balansert opp mot jordlige, karamelliserte kålrotbiter.

Men hva var dette? Fredags langtidsstekte oksekjake skulle ifølge servitøren kunne «spises med skje som et kakestykke».

Ai. Kjøttet strittet trassig imot på tallerkenen. Atskillig skjæring med kniv måtte til, deretter mye tygging.

UTESERVERING: Det er et par bord utenfor som egner seg fint til litt småmat og drikke mens man ser livet gå forbi på Lille Bislett.  Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
UTESERVERING: Det er et par bord utenfor som egner seg fint til litt småmat og drikke mens man ser livet gå forbi på Lille Bislett.  Foto: John T. Pedersen / Dagbladet Vis mer

- Sausen og tilbehøret drar inntrykket opp. Særlig den stekte purren og elementet av mynte, mente Fredag.

Smaken av en lykkelig kokk

Søtt punktum

I glassene klarte en mørk lilla malbec fra Cahors i Frankrike å matche begge hovedrettene.

Da måltidets søte punktum var satt – med henholdsvis lavendelis og sitrontimiansorbet – føltes regninga på 1550 kroner som en riktig god deal.

- Grensesprengende gastronomi og jag etter Michelinstjerner har tatt rotta på mang en toppkokk, sa Robinson.

- Kolonialen er smaken av en flink fyr med litt lavere skuldre.

Les mer