- Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler meg reiselysten, sa Robinson fra dypt nede i en behagelig sofa.
Plah har holdt koken i den rolige, bilfrie enden av Hegdehaugsveien i 15 år. Nå har Ommundsen & Co. åpnet både gatematrestaurant og interiørbutikk, men innerst i de mørke og moderne lokalene er det fine dining som gjelder.
- Vi reiser av gårde, istemte Robinson, etter en noe omstendelig gjennomgang av nirettersmenyene «En reise igjennom Thailand» og den vegetariske varianten «En reise igjennom jungelen».
Plah har en fin, rieslingdominert vinliste – uironisk omtalt som «bibelen vår» av kveldens kelner – og en vinpakke på deling ble supplert med en velpriset kvalitetsriesling fra Philipp Wittmann.
Som appetittvekker kom ung mango med fiskesaus på bordet, en fin kombinasjon. Deretter fulgte et knippe småretter. Fire friske østers – et tilvalg, kamskjell med kaffir-lime, en lys svinepølse, og en terning av vannmelon med crispy svor.
Spesielt kamskjellet og den originale vannmelon-komposisjonen imponerte.
- Dette er virkelig en god start, sa Robinson.
Den siste av smårettene, en liten pakke fylt med reker og krydderier, ble av kelneren presentert som en publikumsfavoritt og den eneste retten som hadde forblitt uforandret på menyen igjennom 15 år. Men her tynget alderen.
- Dette smaker slik Thai-mat gjorde for 15 år siden. Veldig søtt, sa Fredag.
Vinpakken åpnet med en flott, tørr eplecider, og en ok soave, som sto fint til den søt-sterke maten. At Wittmann-Rieslingen var god var ingen overraskelse – men en overraskelse i negativ retning var at vinkelneren serverte vinen altfor varm. Ikke før langt ut i måltidet var de edle dråpene rett temperert.
Taskekrabbe med rød curry fikk følge av en søt hvitvin av den utskjelte varianten Liebfraumilch – som overrasket positivt. Men Fredag var ikke udelt positiv til selve retten, og mente at curryen både var litt unyansert i seg selv og overdøvet krabba.
Heller ikke neste rett, en liten hale av sjøkreps med en kraft av galangal og sitrongress i en kopp ved siden av, satt som den skulle.
- Disse to elementene spiller ikke på lag. Og sjøkrepsen er for mye stekt, sa Robinson.
Da vinfølget, en av topprodusenten Kellers billigste varianter, ble presentert, begynte de to å stusse:
- Den heter Keller Limestone på grunn av sin nære forbindelse til lime, sa vinkelneren – hva nå det skulle bety. Han skjenket i, smilte og forsvant.
- Jeg tipper den heter Keller Limestone fordi druene kommer fra jordsmonn med mye kalkstein – limestone på engelsk, humret Fredag da kelneren var borte.
Den siste av sjømatrettene, piggvar med chili og guava, smakte kurant, men kombinasjonen føltes igjen litt tilfeldig. Dessuten var fisken – igjen – litt for mye stekt.
- Fancy råvarer hjelper ikke om varmebehandlingen svikter, var Fredags nådeløse dom.
Da grillet svinenakke med relish av ingefær og chili kom på bordet, kunne Robinson og Fredag konstatere at kjøkkenet var tilbake i form. Kjøttet var mørt, saftig og perfekt marmorert, og hamlet godt opp med den kraftige, spicy og syrlige sausen. En fruktig rødvin fra Veneto- regionen i Italia var en god match.
Dessertene var gode: En limesorbet med reven pomelo så bra ut, og smakte enda bedre. En nydelig salt karamell- is fikk følge av en saus på pasjonsfrukt – som var litt malplassert. Flotte sjokoladebiter avsluttet måltidet.
Ved nabobordet snakket et forelsket par om at de ble «lykkelige» av maten. Også Robinson og Fredag hadde hygget seg. Plah mestrer de thailandske krydderkombinasjonene til det fulle, men svikter i behandlingen av dyre råvarer.
Hovedproblemet er imidlertid servicen. Vinserveringen hadde åpenbare svakheter, vannglass ble ikke fylt opp, lange oppramsinger av råvarer var tydelig framført uten noen egentlig idé om hva maten inneholdt. Fredag oppsummerte det slik:
- Jeg føler at de prøver litt hardt å være avanserte og luksuriøse.
- Bedre enn turistfellene i nabolaget
