Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

15 sekunders berømmelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I framtida vil alle være berømte i 15 sekunder. Det er min spådom. Berømmelsen vil komme gjennom tv. Gjennom korte spoter. Da gjelder det å være beredt. Da gjelder det å vite hva du skal si. Og få det sagt. Ellers kan du risikere å ende opp med å stå der og synge en sang.

  • Den mest effektive måten å oppnå berømmelse på er gjennom tv-ruta.

Uansett hvor mange realitykonsepter man finner opp, vil de færreste av oss noen gang få særlig mye «air-time». Enda færre av oss får vårt eget talkshow.

Dermed ligger den mest realistiske sjansen til å komme på tv for den jevne mann og kvinne i å bli stoppet på gata av et tv-team og få lov til å være «folkets røst» i noen fattige sekunder.

  • Men edru nordmenn er en blyg gjeng. Mange er ikke så glade for å spille rollen som «mannen i gata».

De føyser vekk kameraene og vil ikke på tv. De som vil, har ikke nødvendigvis særlig mye å si, og bruker mye av tida på å være helt stille, tenke og stotre fram noen fattige enstavelser.

Sånn er det ikke i USA. Stopper tv-teamet noen der, snakker de så du skulle tro de ikke har gjort annet enn å være på tv. Der uttaler folk seg veltalende om alt fra ozonlag til krisepsykologi, som om de var daglige gjester hos David Letterman.

  • Broren min har tenkt en del på hva han skal gjøre om han blir stoppet.

Han vil gjerne si noe litt uventet, skille seg litt ut. Blir han intervjuet etter en smådramatisk nesten-ulykke der ingenting egentlig har skjedd, har han bestemt seg for å si at denne hendelsen har fått ham til å innse at enkelte ting i livet er viktigere enn andre. Så fra nå av vil han satse knallhardt på materielle ting.

  • Jeg hadde ingen strategi for hva jeg skulle si.

Så da Alex Rosén en vakker vårdag dunket meg på skulderen mens jeg sto der og låste sykkelen, og skreik «Hallå!», var jeg totalt uforberedt.

Nå, noen måneder seinere, hadde jeg nesten glemt Alex. Jeg hadde nesten glemt at jeg sto der og forklarte ham og fotografen om mitt forhold til Jahn Teigen. Og jeg hadde i hvert fall nesten fortrengt at jeg plutselig kom til meg selv mens jeg sto der og sang . Midt på blanke formiddagen. Midt i Oslo sentrum. For fulle kameraer. Første vers av «Adieu». Av alle verdens sanger.

  • Jeg hadde nesten glemt det, helt til mobiltelefonen glødet etter at Alex' program om Jahn Teigen hadde gått på lufta. De hadde klippet bort alt snakket. Det eneste som var med, var at jeg sang. «Adieu».

Det var mine 15 sekunder.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!