Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Å bombe en Saddam

Det står en Saddam mellom perlevennene Bush og Putin. Det gjør at det er en høy terskel for å bombe Irak. Forhåpentligvis er terskelen enda høyere enn det skyskraperne i World Trade Center var.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RUNDT PRESIDENT George W. Bush i Washington foregår det en reell dragkamp om hvorvidt USA skal bombe Irak. Krigernes språk har for lengst tatt bolig også i politikerne, og de snakker om å åpne et nytt teater, altså krigsteater, eller for å si det som det er, en ny slagmark. Det snakkes først og fremst om Irak, der alt tyder på at det produseres kjemiske og bakteriologiske våpen, og kanskje også atomvåpen. Men det snakkes også om Sudan, Somalia og Jemen, der det sitter regimer ved makta som er ideologisk påvirket av Osama bin Laden, og der det er grunn til å tro at det er ganske store nettverk av terrororganisasjonen al-Qaida.

HAUKEN BLANT HAUKENE er, ifølge det som har lekket ut til pressen, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. Han mener USA nå har en gyllen sjanse til å ta et endelig oppgjør med all terrorisme, eller «det onde», som er et uttrykk som har blitt et mantra for USAs president. Strategien er å kreve at Irak igjen slipper inn våpeninspektører fra FN, og pusse støv av trusselen om å bombe hvis de ikke gjør det. Hva som skjer hvis Irak ikke gir etter for kravene, synes å være et helt åpent spørsmål.

MEN DET ER MANGE skjær i sjøen for en som har satt seg så store ambisjoner som å ta knekken på «det onde». Hvis man koster på seg å se bort fra de moralske problemene det innebærer å bruke slike begreper i en politisk mildt sagt sammensatt verden, så er de største skjærene i sjøen av diplomatisk art. Utenriksminister Colin Powell har gjort et formidabelt arbeid for å stable en stor politisk koalisjon på beina. Koalisjonen bak krigføringen i Afghanistan er imponerende. De sentrale støttespillere er EU, Russland, Kina og toneangivende arabiske land som Egypt og Saudi-Arabia.

DET ER BRUKT BÅDE gulrot og pisk for å tromme denne koalisjonen sammen. Og nettopp det at USA både har måttet friste og true, forteller oss noe om koalisjonens sårbarhet. Den tåler ikke mye før den sprekker. Derfor er det mye som står i veien for å bombe både Irak, som er en gammel fiende, men som neppe har hatt noe med terroren i USA å gjøre, og Sudan, Somalia og Jemen, selv om de har sine al-Qaida-nettverk. Mye tyder på at hele den politiske koalisjonen bak krigen vil falle sammen hvis USA «åpner et nytt teater», som det altså heter Over There. Den arabiske verden vil straks vende seg mot USA. Russland er en slags halvveis alliert med Irak, og vil ha store problemer hvis det begynner å hagle bomber over Saddam Hussein. Til slutt vil Europa vende seg mot USA. Som Tysklands utenriksminister Joschka Fischer sa det forleden: «Europeerne er fullstendig enige om at vi ser på en utvidelse mot Irak med den ytterste skepsis, og det er å uttrykke det diplomatisk, sa han.»

FOR DEN ARABISKE verden dreier en åpning av en ny front seg om en rein refleks. Irak og Jemen er arabiske land. Og Sudan og Somalia er knyttet til den arabiske verden på en helt annen måte en det fjernere Afghanistan. For Russland dreier støtten til Irak seg både om penger - Irak skylder Russland åtte milliarder dollar - og det dreier seg om et politisk symbol, retten til å føre en selvstendig utenrikspolitikk. Derfor er Irak en kilen sak for Vladimir Putin. For det var politisk og moralsk støtte til Irak som markerte at Russland ikke lenger ville være USAs utenrikspolitiske bikkje fra midten av 90-tallet. Da Muren falt, og Sovjetunionen over natta ble historie, hadde det nye Russland knapt noen utenrikspolitikk. Begge de grunnleggende konfliktene i den kalde krigen var borte: Muren var revet, og det var ikke lenger noen ideologisk rivalisering.

MEN PÅ MIDTEN AV 90-tallet ble Boris Jeltsin presset av både kommunister og nasjonalister til å utfordre USA i utenrikspolitikken. Hans statsminister Viktor Tsjernomyrdin valgte seg Irak og traff USA ganske nær det politiske solar plexus. For det første hadde Irak vært en sovjetisk støttespiller gjennom mange tiår, å velge seg Irak var litt som å åpne en ny liten front i den kalde krigen. For det andre var Irak og Saddam Hussein selve kvisa på den globale rumpa for USA. Russland hadde funnet en symbolsak som både kommunister og nasjonalister hjemme elsket. Putin har fortsatt denne linja.

PUTIN OG BUSH har bygd opp en politisk tillit for bekjempelse av terror i både Afghanistan og Tsjetsjenia som det vil være diplomatisk galskap å utfordre nå. Men en amerikansk president i framgang, som har støtte fra nesten 90 prosent av sin egen befolkning, og har et stort press fra sine nærmeste ideologiske allierte, kan kanskje komme i tanker om at han - USAs president - ikke trenger sine diplomatiske allianser hvis hans mål er djervere enn det de allierte vil gå med på? Med framgangen i Afghanistan, er det ikke like greit å kjempe denne krigen mot terroren alene?

I VERSTE FALL kan en bombekrig mot Irak eller de andre landene på USAs svarteliste føre til opprør i deler av den arabiske og muslimske verden. Da er vi farlig nær den sivilisasjonskrig mellom den islamske og «kristne», sekulære verden som Samuel Huntington ser for seg. Det handler om de helt store spørsmålene når president Bush og hans menn nå bestemmer seg for hva de skal gjøre i neste runde i krigen mot terroren.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!