KOMMENTARER

22. juli:

Å leve med terroren

Tiårsmarkeringen bør bli et vendepunktet i hvordan vi snakker om terrorangrepene 22. juli.

Å leve med terroren
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Jeg har et distinkt minne fra et klasserom i Bergen en gang på starten av 2000-tallet. Vi gikk på barneskolen og en klassekamerat hadde brukt friminuttet til å tegne et hakekors på tavla. Lærerens raseri sitter fortsatt i.

Det var ingenting ondsinnet bak tegningen. Den som tegnet det hadde så vidt en abstrakt forståelse av hva symbolet innebar. Det var guttestreker, en ren provokasjon. Eller trolling som vi i dag ville kalt det.

Men læreren vår nektet oss å behandle symbolet med en slik letthet. Den neste timen fikk vi en innføring i nazismen og rasismens historie.

FILM: I «Generasjon Utøya» har filmskapere Aslaug Holm og Sigve Endresen har fulgt Ina Libak, Renate Tårnes, Kamzy Gunaratnam og Line Hoem tett over tre år. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet / Video: Fenris Film Vis mer

Jeg husker jeg ble overrasket over den skarpe reaksjonen da. Det var jo bare en tegning. Jeg er minst like overrasket i dag. Ikke fordi reaksjonen ikke var berettiget. Men fordi slike kontante, dialogbaserte reaksjoner på bruken av denne typen symboler føles sjeldnere og sjeldnere.

Ti år etter 22. juli har vi blitt mer, ikke mindre, unnvikende overfor dem som gir uttrykk for og ufarliggjør ekstreme holdninger. Ved inngangen til uka som markerer tiårsdagen for terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya er det verdt å spørre oss selv hvorfor.

Hvorfor sitter ikke møtet med terroren i ryggradene vår? Hvorfor har vi sett en oppblomstring av konspirasjonsteorier, ekstrem polarisering og hat det siste tiåret?

Hvorfor lever vi ikke alle hver dag i kamp for at det aldri skal skje igjen, hvis det virkelig var et angrep på oss alle – slik det ofte snakkes om?

Én grunn er nok rett og slett at det ikke var et angrep på oss alle. Det var først og fremst et politisk angrep, rettet mot AUF og Arbeiderpartiet. Vi som ikke ble direkte berørt av angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, kunne relativt raskt riste av oss utryggheten.

En annen er den felles innsatsen som ble lagt ned for at ting skulle bli som før. Vi var formet av tanken om at terroristen ikke skulle vinne. Noe vi mente han ville, hvis vi på noen måte viste frykt eller forandret oss. Linjen ble lagt før man kjente terroristens bakgrunn og motiv. Og lenge før vi rakk å ta den innover oss.

Men en minst like viktig årsak er nok at det også har vært det enkleste for veldig mange av oss som ikke er direkte berørte. Vi har veket unna. Vi har ikke vært nødt til å oppsøke og minnes det som skjedde i detalj. Til å diskutere det politiske motivet. 22. juli har blitt en historisk hendelse, noe «sykt» som skjedde.

Vi har våre egne ting å stri med. Vi har tenkt at vi skal ikke snakke så mye om det som skjedde den dagen, være forsiktig med ord og bilder. Å knytte noe opp mot Breivik og hans idégrunnlag har vært tilnærmet tabu.

Det er heller ikke til å legge skjul på at å oppsøke den usminkede brutaliteten i det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 er en påkjenning. Om enn ikke i nærheten av påkjenningen for dem som lever med sorgen, traumene og savnet hver eneste dag fortsatt.

Jens Stoltenberg erkjente dette allerede i en tale på Folkets Hus uka etter terrorangrepene: «Vi stritter imot å tenke tanken fullt ut, å ta innover oss hva våre tapre unge opplevde i de grusomme timene. Men vi er nødt. Vi må leve med 22. juli som ballast.»

Det har vi ikke gjort fullt ut til nå. Vi har merket det i forbindelse med debatten rundt Sylvi Listhaugs Facebook-utspill våren 2018. I håndteringen av det nasjonale minnesmerket. Og ved en rekke andre anledninger.

I ti år har man kunnet se en voksende avstand mellom dem som ble direkte berørt og vi som har kunnet gå videre.

En av gjennomgangsmelodiene i forbindelse med årets tiårsmarkering er at det nå er på tide at vi lever opp til dette sitatet. Da må vi bli kvitt den kollektive berøringsangsten.

Det er også et av formålene med AUFs bok «Aldri tie, aldri glemme», som kom ut i forbindelse med tiårsmarkeringen.

I boka tar tidligere AUF-leder Ina Libak et oppgjør med hvordan historien om angrepet på Utøya har blitt fortalt av andre, hvordan den har blitt slipt ned. Blitt en historie om en «hendelse» eller en «tragedie», ikke om et terrorangrep.

Tonje Brenna, tidligere generalsekretær i AUF, er blant dem som har levert sitt usensurerte vitnesbyrd i bokform denne sommeren. Andre har gjort det samme, enten i bøker eller i media.

Vi trenger disse skildringene og vi trenger diskusjonen om politikken bak det som skjedde. Ikke minst fordi politisk vold kan ramme igjen. Det burde det ikke være noe behov å minne oss selv på.

Det siste tiåret har vist oss høyreekstremismen, konspirasjonsteorienes og den ekstreme polariseringens voldspotensial: Moske-angrepet i Bærum, drapet på Jo Cox, stormingen av den amerikanske kongressen, massakrene i Christchurch.

Å huske brutaliteten og grusomheten som fant sted 22. juli 2011 og å snakke åpent om hva som står på spill, er det beste botemiddelet vi har mot at det skal skje igjen.

Forhåpentligvis kan tiårsdagen være vendepunktet i hvordan vi snakker om og forholder oss til 22. juli. Vi har ikke råd til å vike unna.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer