Jeg har et distinkt minne fra et klasserom i Bergen en gang på starten av 2000-tallet. Vi gikk på barneskolen og en klassekamerat hadde brukt friminuttet til å tegne et hakekors på tavla. Lærerens raseri sitter fortsatt i.

Det var ingenting ondsinnet bak tegningen. Den som tegnet det hadde så vidt en abstrakt forståelse av hva symbolet innebar. Det var guttestreker, en ren provokasjon. Eller trolling som vi i dag ville kalt det.

Men læreren vår nektet oss å behandle symbolet med en slik letthet. Den neste timen fikk vi en innføring i nazismen og rasismens historie.

Jeg husker jeg ble overrasket over den skarpe reaksjonen da. Det var jo bare en tegning. Jeg er minst like overrasket i dag. Ikke fordi reaksjonen ikke var berettiget. Men fordi slike kontante, dialogbaserte reaksjoner på bruken av denne typen symboler føles sjeldnere og sjeldnere.

Ti år etter 22. juli har vi blitt mer, ikke mindre, unnvikende overfor dem som gir uttrykk for og ufarliggjør ekstreme holdninger. Ved inngangen til uka som markerer tiårsdagen for terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya er det verdt å spørre oss selv hvorfor.