Det var de første olympiske vinterlekene, i 1924, i Chamonix i Frankrike. Thorleif Haug hadde vunnet den første olympiske femmila med nesten to minutter, og skrevet seg inn i norsk historie med gullskrift. På de tre neste plassene var det også nordmenn, så svenskene druknet skuffelsen i ei lita tønne cognac - de var jo i Frankrike. Og siden det viktigste som kjent ikke alltid er å vinne, men å slå svenskene, så var det dobbelt grunn for nordmennene til å feire. Avisa Idrætsliv kunne i sakens anledning sende hjem den legendarisk hoverende tittelen: Vi viste verden vinterveien.

Og norsk kraft-sjåvinisme var født, men ennå i sin spede begynnelse i den unge usikre nasjonen, på jakt etter også moderne helter. Siden da har Norge vist verden vinterveien mange ganger, kraft-sjåvinismen har nådd stadig nye høyder, og vi er en vinter-olympisk supermakt med mer gull og flere medaljer enn noen andre nasjoner.

Nettopp det gir grunnlag for en refleksjon når fotball-lilleputten Norges landslag starter et lite opprør som sprer seg til blant annet landslagene til fotball-supermaktene Tyskland og Nederland. Landslagets klare holdning til VM i Qatar til neste år , er å minne omverdenen om at vi ser ofrene for menneskerettighetsbruddene i det styrt-rike Golf-landet, at vi ser slave-arbeiderne som er døde på fotballens alter, ofret av spillets korrupte yppersteprester i hvert fall i det forrige FIFA-styret, i deres kyniske spill uten ball, men om penger. Og når lilleputten Norge kan skape synlige bølger i fotball, hva kan ikke da supermakten Norge stelle i stand til vinteren, til OL i Beijing i februar?