KOMMENTARER

Aldri naivitet

Jens Stoltenberg hadde en umulig oppgave.

23. JULI, SUNDVOLDEN: Smerten i Stoltenbergs ansikt er en påminnelse om terrorens grusomhet. Uttrykket viser også belastningen på ham som måtte forene tre ulike roller: Stoltenberg var statsminister som skulle samle folket. Øverste tillitsvalgte for de drepte og berørte. Og selv personlig berørt og utpekt som mål for terroristen. Foto Hans A Vedlog / Dagbladet
23. JULI, SUNDVOLDEN: Smerten i Stoltenbergs ansikt er en påminnelse om terrorens grusomhet. Uttrykket viser også belastningen på ham som måtte forene tre ulike roller: Stoltenberg var statsminister som skulle samle folket. Øverste tillitsvalgte for de drepte og berørte. Og selv personlig berørt og utpekt som mål for terroristen. Foto Hans A Vedlog / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Den lange klemmen trengte de nok begge to. Da AUF-leder Eskil Pedersen tok imot statsminister og Arbeiderparti-leder Jens Stoltenberg på Sundvolden 23. juli 2011, var hotellet fullt av sårede ungdommer, hjelpearbeidere og pårørende. Ingen visste nøyaktig hvor mange som var blitt drept.

Smerten i Stoltenbergs ansikt er en påminnelse om terrorens grusomhet. Uttrykket viser også belastningen på ham som måtte forene tre ulike roller: Stoltenberg var statsminister som skulle samle folket. Øverste tillitsvalgte for de drepte og berørte. Og selv personlig berørt og utpekt som mål for terroristen. Hver av disse tre rollene skapte særskilte - og dels motstridende - behov. Og som Hallvard Notaker skriver i sin nye bok «Arbeiderpartiet og 22. juli»: Den første av de rollene begrenset spillerommet i de to andre.

Statsministeren måtte komme først. Stoltenbergs prioritering var den eneste riktige etter et angrep som berørte store deler av folket, og han fylte oppgaven med kloke ord som samlet og trøstet. Men strategien stoppet i tida etterpå det oppgjøret med høyreekstremismen som kunne og burde startet like etter terroren.

Dette er den første boka som er skrevet om hvordan Arbeiderpartiet håndterte terroren, både mens den skjedde og i tida etterpå. Ti år etter er det på tide. Og Notaker kaster nytt lys over flere dilemmaer som partiet sto og fortsatt står i.

Terroren var et målrettet angrep på Arbeiderpartiet, men også et angrep på demokratiet og selve de norske verdiene. 22. juli er et traume som rommer store deler av befolkningen. For å samle befolkningen i sorg over de døde og til å markere avstand til terrorisme var det viktig at budskapet rommet konsensusen i det norske samfunnet.

Et slikt budskap hadde Jens Stoltenberg klart allerede da han første gang møtte pressen på kvelden 22. juli. Jeg var til stede den kvelden i statsministerboligen. Men budskapet nådde hele befolkningen gjennom TV-ruta:

– Jeg har et budskap til den som angrep oss og de som står bak. Budskapet er fra hele Norge. Dere skal ikke få ødelegge oss, vårt demokrati, sa Stoltenberg.

– Vi er en liten, men en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal skyte oss til taushet.

De neste dagene markerte hundretusener roser, rosetog over hele landet, minnekonserter og nordmenn flest at terroren rammet oss alle. Vi sto sammen mot hatet. Men alle var ikke direkte rammet.

Hatet mot og konspirasjonsteoriene rundt Arbeiderpartiet har linjer tilbake til mellomkrigstida og er noe helt annet enn annen politikerforakt. I enkelte miljøer er partiet synonymt med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. 22. juli viste nøyaktig hvor livsfarlig slike ideer kan være. De spres i kommentarfelt på ytterliggående nettsteder, men henter næring fra polarisering og krigsretorikk også i den bredere samfunnsdebatten.

Daværende partisekretær Raymond Johansen og AUF-leder Eskil Pedersen ønsket å konfrontere disse holdningene. I store deler av arbeiderbevegelsen var behovet for et slikt oppgjør stort, og man så med nytt blikk, sinne og frustrasjon på tidligere uttalelser i den polariserte debatten rundt innvandring og integrering. Slik var tidspunktet for å ta opp kampen mot høyreekstremismen perfekt.

En slik debatt ville imidlertid utfordre den samlende funksjonen partilederen hadde som statsminister og Arbeiderpartiet hadde som regjeringsparti. Stoltenbergs budskap handlet om å inkludere hele folket. Han stoppet derfor Johansen fra å starte en annen debatt før valget, og holdt seg selv nøye unna noe som kunne tolkes om politisering av terrorangrepet.

En debatt om hvilke ytringer i den brede politiske debatten som kunne gi næring til ytterliggående krefter ville splitte folket. Antydningene lå der fra start, da det ble kjent at Anders Behring Breivik hadde vært aktiv i Fremskrittspartiet og på Document.nos hjemmesider.

Siv Jensen uttalte allerede 24. juli 2011 at «Frp har blitt et uskyldig offer» for Breiviks handlinger, etter at redaktøren for svenske Expo i NRK trakk linjer fra høyrepopulistiske partier til ideene i de høyreekstreme, islamofobe miljøene. Seinere samme høst sa Per Sandberg fra Stortingets talerstol at «Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet». Utallige runder i åra etterpå har vist hvor betent debatten er, også med stadige anklager om at Arbeiderpartiet spiller «22. juli-kortet» når terroren nevnes i for eksempel innvandringsdebatten.

Altså omtrent som Stoltenberg fryktet. Men som han også sa i statsministerboligen 22. juli: Målet var mer demokrati, enda mer åpenhet – men aldri naivitet.

Terrorisme kan verken forebygges eller bekjempes uten først å anerkjennes som politisk. Ti år etter 22. juli er denne boka en påminnelse om nettopp det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer