DEBATT

Barn og unge

Alle kan gjøre noe - også nå

For barn og unge som nesten ingen ser i øyeblikket, kan du som voksen likevel utgjøre en stor forskjell.

KAN UTGJØRE EN FORSKJELL: Med vennlige ord og små handlinger, kan du være den ene som gjør usynligheten bak den lukkede døren litt mindre, skriver Kristin Oudmayer. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
KAN UTGJØRE EN FORSKJELL: Med vennlige ord og små handlinger, kan du være den ene som gjør usynligheten bak den lukkede døren litt mindre, skriver Kristin Oudmayer. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Uttrykket «det trengs en hel landsby for å oppdra et barn», beskriver en filosofi om at alle barn er alles ansvar. Men hva nå, når landsbyen som skal fange opp og inkludere de som strever, sitter foran skjermen og bak lukkede dører med kohorten?

Det kan virke tungt og overveldende nok å bry seg under «normale» forhold, og mange av oss tenker at det lille vi kan bidra med, ikke monner uansett - og lar derfor være å bry oss. Andre ganger lar vi være fordi vi er redde for at vi tar feil, eller fordi vi tror det kan gjøre vondt verre. Sannheten er at det er langt mer skadelig at voksne ikke foretar seg noe.

Selv om pandemien tærer på overskuddslagrene våre, og de fleste av oss kanskje har mer enn nok med oss selv akkurat nå, kan vi ikke overlate til skolen eller helsesykepleiere alene å bry seg. Alle kan gjøre noe - også nå.

Gjennom årene jeg har jobbet med og for barn som strever, er dette dessverre en gjenganger når de forteller historiene sine: at mange visste hva som foregikk, men at ingen gjorde noe med det. At voksne rundt dem virket blinde, som om de ikke forstod - eller ikke ville forstå.

Dessverre er det altfor mange barn og unge som ikke opplever at voksne stiller direkte, gode spørsmål som kan hjelpe dem å fortelle. Men for dem som opplevde at en voksen stoppet opp og ga av sin tid, er svaret nesten alltid det samme når jeg spør hvordan det føltes: Jeg følte at noen trodde på meg, jeg følte meg sett - selv om vi ikke snakket om problemene mine engang, og det ga meg håp om at livet kan bli bedre.

For barn og unge som nesten ingen ser i øyeblikket, kan du som voksen likevel utgjøre en stor forskjell. Med anbefalt avstand kan du fortsatt hilse og stoppe opp for en hyggelig prat i det du skal hente ditt eget barn på skolen eller en fritidsaktivitet. Du kan være den voksne som tar seg bryet med å kontakte foreldre du vet har det vanskelig som følge av situasjonen vi er i, eller som følge av det barnet deres opplever eller er delaktig i. Du kan være den voksne som snakker med egne unger om hvem de har mest kontakt med, hvem som aldri sier noe i chattene og som spør egne barn om det er noen de er bekymret for. I slike situasjoner kan du være mer betydningsfull enn du aner, selv om du faktisk ikke gjør så mye - og selv om det er fra telefonen eller bak en skjerm.

Lite kan bety mye, og selv om det er krevende tider, håper jeg du kan ta deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår, det du ikke liker og det du har vanskelig for å tro. Kanskje finner du et barn, en ungdom eller en voksen, med en historie det er verdt å lytte til.

Ingen kan redde verden alene, og ingen av oss klarer å være tilgjengelig for alle, alltid. Pandemien gjør det vanskeligere for de fleste av oss å hente opp overskudd til andre akkurat nå. Men det vi likevel kan prøve å være, er den som spør, den som tåler svarene og den som gir noen en følelse av å bli sett. Med vennlige ord og små handlinger, kan du være den ene som gjør usynligheten bak den lukkede døren litt mindre.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer