DEBATT

Norsk rasisme:

Alle stirret på henne

Det er ubehagelig å ta inn over meg hva jeg alltid har kunnet ta for gitt: Min hvithet, og hvordan den gjør at verden møter meg komplett annerledes.

HVIT MANN: Adrian Plau skriver at hans kone - som farget brun kvinne fra en tidligere britisk koloni - har åpnet øynene for hvor «absurd privilegert» han er som hvit mann. Foto: Privat
HVIT MANN: Adrian Plau skriver at hans kone - som farget brun kvinne fra en tidligere britisk koloni - har åpnet øynene for hvor «absurd privilegert» han er som hvit mann. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg har også møtt Atle Antonsen på byen en gang. Da var jeg yngre enn Sumaya Jirde Ali er nå. Jeg tviler på at Antonsen husker noe av det, og hvis han ikke hadde vært berømt hadde jeg ikke husket det heller. Både han og jeg var dritings, men vet du hva? Han var utsøkt hyggelig og imøtekommende med meg. Jeg følte meg sett og respektert, enda jeg bare var en av mange tullinger som sto i kø for å prate med ham.

Det har tatt meg mange år å innse at grunnen til at jeg hadde en såpass fin opplevelse med Antonsen, og at jeg attpåtil kunne ta det relativt for gitt at han skulle behandle meg slik, er at jeg, som ham, er en hvit mann. Selv om jeg ikke er berømt som ham, har jeg også kunne vase rundt i fylla i årevis og gjøre hverdagen ubehagelig for mennesker rundt meg uten å noen gang bekymre meg for at det vil ha noe å si for mine muligheter, min karriere, eller min glede over å våkne hver morgen og føle meg trygg.

Min kone og jeg har levd og arbeidet i Storbritannia over det siste halve årtiet. Ingen kan påstå at det britiske samfunnet ikke veller over av fremmedfiendtlighet av alle tenkelige sjatteringer. Å dele livet med en brun kvinne fra en tidligere britisk koloni har åpnet øynene mine for hvor absurd privilegert jeg er, og hvor ubehagelig det er å ta inn over meg hva jeg alltid har kunnet ta for gitt: Min hvithet, og hvordan den gjør at verden møter meg komplett annerledes.

Vi har vært én tur til Norge. Da gikk vi med min familie på en av Oslos mest ærverdige restauranter for det som var ment som en varm velkomst til mitt land. Etterpå spurte min kone om jeg ikke merket meg hva som skjedde inne på restauranten? Restaurantgjester, servitører, folk som gikk forbi ute på gata: Alle stirret på henne. Imidlertid var det ingen som stirret på den ene brune servitrisen. Ingen stusser over et brunt menneske som yter service, men alle er ukomfortable med et brunt menneske ved de hvites bord.

Ingen hvite nordmenn jeg har delt denne opplevelsen med har vært villige til å godta den. Og hvis de kan godta at min kones erfaring faktisk er tilfelle, hevder de at det er hennes feil for å være hårsår eller misforstå.

Ingen farget kvinne som overlever som innvandrer i den hvite verden er hårsår. De sier ikke fra om hva de opplever fordi de er hårsåre, men fordi de har en styrke de fleste hvite mennesker kan drømme om.

Det mest hjerteskjærende for min del ved Sumaya Jirde Alis skildring av hva hun opplevde på Bar Boca er ikke hva hun beskriver - akkurat dét kom faktisk ikke som noen overraskelse. Det såreste er hvor uendelig forsiktig og tålmodig hun deler noe som kan ødelegge et menneske totalt.

Hun nevner knapt at Antonsen er hvit, eller at hun tilsynelatende er det eneste fargede mennesket i et rom fullt av hvite mennesker. Hun stopper regelmessig fortellingen for å tydeliggjøre hvordan Antonsens ulike handlinger fikk henne til å føle seg. Det er den samme pedagogikken min kone er nødt til å bruke om og om igjen: Husk at jeg, som forteller deg dette, føler noe. Husk at jeg også er et menneske.

Distriktsadvokatens henleggelse av Jirde Alis anmeldelse er en skandale nettopp fordi den fornekter hennes grunnleggende menneskelighet. Siden det i henhold til henleggelsen ikke er mulig å stadfeste at det var Antonsens oppriktige intensjon å krenke Jirde Ali, er det heller ingenting å gjøre med saken. Dette er selve kjernen i norsk rasisme: Et hvitt menneskes behov for å handle uten å tenke seg om veier tyngre enn et farget menneskes rett til trygghet.

Ved alltid å vektlegge avsenders intensjon legger man i Norge til rette for en konsekvent infantilisering av hvite mennesker. De skal aldri behøve å stille spørsmål ved noe som helst. De trenger ikke å reflektere rundt hva det vil si at de er hvite og hva det medfører for hvordan de møtes i verden. De skal alltid kunne forvente at hva som foregår i deres egne hoder oppfattes som mer betydningsfullt enn smerten de tankeløst påfører fargede mennesker.

Som omkvedet går: «Da går det jo ikke an å si noen ting!» Jo da, det går an å si alt mulig og så, når du har blitt opplyst om at nå sa du noe rasistisk, da kan du si: «Jeg beklager, jeg har ikke forstått dette bedre». Og for å forstå kan vi begynne med å snakke om hvithet.

Atle Antonsen har fått forelagt dette meningsinnlegget gjennom sin advokat Marianne Klausen. Han ønsker ikke å kommentere det.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer