DEBATT

NATO:

Alliansen kan sprekke

NATO er garantisten for at det ikke oppstår fristende militære tomrom i Europa, men etter fadesen i Afghanistan må det lages en ny strategi. De europeiske landene må få større innflytelse, ellers vil alliansen sprekke.

ET JORDSKJELV: NATOs ledere (her ved generalsekretær Jens Stoltenberg) minner nå mest av alt om de politiske lederne da Berlinmuren i sin tid falt. Ingen forutså at det kom til å skje, de ble tilskuere til det største geopolitiske jordskjelvet etter krigen, skriver innsenderen. Foto: Francisco Seco / AFP
ET JORDSKJELV: NATOs ledere (her ved generalsekretær Jens Stoltenberg) minner nå mest av alt om de politiske lederne da Berlinmuren i sin tid falt. Ingen forutså at det kom til å skje, de ble tilskuere til det største geopolitiske jordskjelvet etter krigen, skriver innsenderen. Foto: Francisco Seco / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Klodens skjebne ble glemt, eller av hensiktsmessige grunner satt til side, i valgkampen. Til tross for at vi har den mest dramatiske internasjonale situasjonen siden krigen.

Thorbjørn Jagland. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Thorbjørn Jagland. Foto: Terje Bendiksby / NTB Vis mer

Det er ikke bare oppvarmingen av kloden som skaper dramatikk. Bulletin of Atomic Scientists har nå stilt dommedagsklokka til hundre sekunder før midnatt, det nærmeste vi har vært kjernefysisk katastrofe.

Den tredje trusselen vi står overfor er virkningene av den tjue år lange krigen mot terror, som foreløpig har endt med Talibans maktovertakelse i Afghanistan.

BRYTER ISEN: Russiske atomubåter bryter isen under en velregissert video fra en militærøvelse vinteren 2021. Video: Russiske forsvarsdepartementet Vis mer

NATOs ledere minner nå mest av alt om de politiske lederne da Berlinmuren i sin tid falt. Ingen forutså at det kom til å skje, de ble tilskuere til det største geopolitiske jordskjelvet etter krigen. Også nå er politiske ledere overrasket og klør seg i hodet. Det vi kan være sikre på, er at Talibans maktovertakelse vil føre til et liknende skjelv som i 1989, denne gangen med andre og svært negative konsekvenser.

Avisa The Guardian har fortalt om de fulle konsekvenser av krigen mot terror. Siden 2001 har USA brukt om lag 8 trillioner dollar på krigen.

Verst er imidlertid de menneskelige kostnadene. I Irak døde rundt 200.000 i direkte krigsliknende handlinger. Om lag 71.000 sivile har mistet livet i Afghanistan og Pakistan. I Jemen kan en halv million barn under fem år risikere å dø som følge av matmangel og medisinmangel. Libya er fortsatt preget av borgerkrig etter at NATO-styrker sørget for regimeendring. Også den gangen uten å ha noen plan for hva som skulle skje etterpå.

The Guardian skriver at «den islamske terroren har vært katastrofal for verdens muslimer. Den lite gjennomtenkte strategien for å bekjempe terroren har vært selvødeleggende også for Vesten».

Det er ikke vanskelig å være enig. Ved siden av pengesløseriet, har alle løgnene bidratt til å svekke tilliten til politiske ledere. FNs autoritet er også svekket som følge av at NATO gikk lenger enn mandatet fra Sikkerhetsrådet i Libya og at amerikanerne helt overså FN da de invaderte Irak.

Nå har vi en verden der våpenkappløpet er ute av kontroll. Ifølge det svenske Fredsforskningsinstituttet SIPRI falt verdens militærutgifter på hele 1990-tallet etter Berlinmurens fall. I de tjue årene som fulgte, økte militærutgiftene hvert år og er nå dobbelt så store som i 2001.

Verst av alt; Ikke-spredningsavtalen fra 1967 undergraves. Det siste er avtalen mellom Australia, USA og Storbritannia om kjøp av nye atomubåter. Partene i ikkespredningsavtalen har forpliktet seg til å bruke atomteknologien bare til sivile formål.

Mens Vesten har brukt mye av pengene på militærutgifter, har Kina bygget seg opp og kjøpt oss opp. Kina har kjøpt havna i den greske havnebyen Pireus. Den blir et viktig knutepunkt for silkeveien opp gjennom Balkan til Italia.

Da amerikanerne så at deres globale hegemoni var i ferd med å bli truet av Kina, inviterte de NATO til å bli med på å demme opp. Igjen langt utenfor NATOs ansvarsområde. Det inviteres med andre ord til en form for kald krig samtidig som de som forventes å delta, ikke vet hvordan de skal ta seg av de nye hundretusener av flyktninger som følge av tragediene i Afghanistan, Irak og Libya.

For meg står to ting klart: Vi må i stedet bruke pengene på å rydde opp etter oss og hindre enda en humanitær katastrofe. For det andre må vi arbeide for å unngå en ny kald krig mellom stormaktene. Det må skapes en global allianse mellom dem for å bekjempe klimatrusselen, stoppe nye krigseventyr og ta seg av de humanitære følgende av de gamle.

Finlands president Sauli Niinistø arbeider for at 50-års jubileet for Sikkerhetskonferansen i Helsinki i 1975 skal kunne brukes til noe liknende, denne gangen med et globalt perspektiv. Som vi husker ble Helsinki-konferansen et vendepunkt vekk fra den kalde krigen.

Norge bør støtte dette og for øvrig bruke alle muligheter til å påvirke EU. Så lenge vi ikke kan bli medlem, må vi bruke alle muligheter maksimalt for å øve innflytelse. EU er en global aktør som blir viktig i forholdet til de tre andre store aktørene, Kina, Russland og USA.

Klimatrusselen er den beste begrunnelsen for en slik utenrikspolitikk. Klima ble drøftet i den norske valgkampen. Men bare ut fra et nasjonalt perspektiv; for eller mot letestans på sokkelen. Det som virkelig vil monne, er EUs planer for en grønn omstilling. Dessuten; EU kan forhåpentlig ha tyngde nok til å bidra til en global allianse med de tre andre aktørene.

Den kinesiske ambassadøren i Oslo traff trolig hodet på spikeren da han nylig sa at «ingen har råd til å holde orden i bare eget hus eller innta tilskuerplassen når klimautfordringene er så påtrengende».

En annen grunn til at vi må bruke vår innflytelse maksimalt i EU, er at det nå igjen, etter nederlaget i Afghanistan, reises krav om at EU må bygge opp sin egen militære kapasitet. Det hevdes at dette ikke vil være i konkurranse med NATO. Dette virker lite realistisk.

Norge vil ikke være tjent med en slik dobbeltkjøring. Etter min mening er det i Norges interesse av NATO ikke svekkes. NATO er garantisten for at det ikke oppstår fristende militære tomrom i Europa. Men etter fadesen i Afghanistan må NATO lage en ny strategi. De europeiske landene må få større innflytelse, ellers vil alliansen sprekke.

En tredje grunn til at vi bør ha en stemme med i laget i EU, er at EU er førende, enten vi liker det eller ikke, i Europas forhold til Russland.

Her har ikke EU hatt en heldig hånd. Vår stemme som naboland til Russland har manglet. Den kunne ha gjort en forskjell. Vi hadde muligheten til å sikre Russlands plass i Europa etter Berlinmurens fall. Årene etterpå var de tapte mulighetenes år. Begge parter må dele skyld. Som et land med grense til Russland er vi ikke tjent med at dette fortsetter.

Som sosialdemokrat har jeg alltid ment at vi må kjempe på alle arenaer som er tilgjengelig. Det er mer sant enn noen gang.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer