KOMMENTARER

Amnesty er ikke fienden

Ukraina er offer for en uhyrlig angrepskrig. Men Amnesty fortjener honnør for å reise viktige spørsmål, skriver Martine Aurdal.

BÆRER VED TIL EGET HEKSEBÅL: Putin-regimet bruker Amnestys rapport i propagandakrigen, det er et ubehagelig faktum. Kanskje kunne Amnesty gjort mer for å hindre dette, og generalsekretær Agnes Callamard bærer ved til eget heksebål når hun kaller kritikerne «troll» på Twitter. Foto: AP Photo / Denis Farrell
BÆRER VED TIL EGET HEKSEBÅL: Putin-regimet bruker Amnestys rapport i propagandakrigen, det er et ubehagelig faktum. Kanskje kunne Amnesty gjort mer for å hindre dette, og generalsekretær Agnes Callamard bærer ved til eget heksebål når hun kaller kritikerne «troll» på Twitter. Foto: AP Photo / Denis Farrell Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Rasende karakteristikker hagler mot Amnesty International, etter at menneskerettighetsorganisasjonen publiserte sin omstridte Ukraina-rapport torsdag i forrige uke. «Helt koko», sier stortingsrepresentanten Peter Frølich fra Høyre. Den britiske avisen The Sunday Times skriver på lederplass at «ingenting kan redde Amnestys rykte». «Patetisk. Amnesty International kan dra til helvete for dette søppelet», skriver sjakkspilleren og Putin-kritikeren Gary Kasparov på Twitter. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj mener Amnesty sidestiller Ukraina som offer, med den russiske invasjonsmakten.

#DefundAmnesty er blitt en populær emneknagg i sosiale medier. Lederen for Amnesty Ukraina gikk fredag av i protest mot rapporten. 100 norske medlemmer har meldt seg ut og avsluttet sine månedlige støttebidrag, blant dem kulturredaktør i Bergens Tidende Jens Kihl og Minerva-redaktør Nils August Andresen. En av grunnleggerne bak Amnesty Sverige, Per Wästberg, har trukket seg i protest. Og Forsvarets Tom Røseth og Palle Ydstebø peker på at kritikken Amnesty som retter mot det ukrainske forsvaret kan og vil bli brukt i russisk propaganda.

Ingen av kritikerne har, såvidt jeg har sett, bestridt faktagrunnlaget for påstandene Amnesty kommer med i rapporten - som sier at Ukraina bruker en strategi som setter sivile liv i fare. Derfor må det sies: Hvis Amnestys påstander er riktige, er det viktig at dette påpekes. Menneskerettighetsorganisasjoner undersøker og påpeker menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser og brudd på internasjonal humanitær rett i konflikter verden over. Det må en uavhengig organisasjon gjøre av begge sider i en krig, også når den ene siden er offer for en ulovlig angrepskrig.

Amnesty har siden Russlands invasjon 24. februar publisert en lang rekke rapporter - ifølge den norske generalsekretæren 20 - om russiske krigsforbrytelser i Ukraina. Organisasjonen har anklaget Russland for målrettede angrep på sivile og sivil infrastruktur, for å bruke klasevåpen og landminer. Amnesty har også slått fast at Russland er skyldig i det mest alvorlige angrepet på Folkeretten: En angrepskrig.

– FNs sikkerhetsråd burde omdøpes til FNs usikkerhetsråd, sa Amnesty Internationals generalsekretær Agnès Callamard i mars, i et voldsomt angrep på sikkerhetsrådets manglende evne til å stoppe grusomhetene.

Når Amnesty nå rapporterer om at også ukrainske styrker i noen tilfeller bryter internasjonal humanitær rett, er det derfor urimelig å anklage dem for falsk balanse. Rapporten innleder med og gjentar at Ukrainas brudd «på ingen måte rettferdiggjør Russlands angrep som har drept og såret et utall sivile».

Krigens folkerett, internasjonal humanitær rett, er manifestert i Genèvekonvensjonene. Reglene for krigføring omfatter alle parter og skal blant annet sikre humanitær behandling av ikke-stridende i en konflikt. Amnesty mener at Ukraina ved en serie anledninger har brutt disse reglene, ved å plassere militære styrker og våpen i sivile områder, skoler og sykehus - langt fra fronten, uten at det har pågått bykrig på stedet, og uten å gjøre noe eller nok for å evakuere sivile.

21. juli påpekte Human Rights Watch det samme: Ukrainske styrker har i noen tilfeller basert militære styrker i boligstrøk uten å evakuere innbyggere, disse basene er blitt angrepet og sivile er drept. FNs høykommisær for flyktninger har uttrykt bekymring for det samme.

«Disse påstandene må gjøres - og gjøres tydelig - hvis de er beviselige sanne. Dette er Amnesty Internationals rolle, ofte spilt med stor effekt», heter det i en god og grundig artikkel skrevet av Wayne Jordash og Anna Mykytenko i Ukrainska Pravda. Artikkelen blir mye delt av Amnestys argeste kritikere, fordi den kritiserer rapporten for å være uklar på detaljene og ikke etterprøvbar. Jordash og Mykytenko reiser også interessante juridiske spørsmål ved om og når det kan være legitimt for ukrainske styrker å etablere baser i boligstrøk, skoler og på sykehus. Amnesty kunne med fordel diskutert dette grundigere i sin rapport. Noen ganger er det riktig og nødvendig å plassere militære styrker i sivile strøk, det er ikke alltid brudd på krigens regler.

Kritikerne har rett i at Amnestys publiserte rapport er uklar og ikke etterprøvbar for leserne. Men Amnesty svarer at dette er bevisst, gjort for ikke å gi russerne detaljer om steder og strategier der dette kan gi dem noen fordeler i krigføringen. Organisasjonen sier også at de har gitt ukrainske myndigheter en detaljert oversikt med koordinater for alle stedene og hendelsene omtalt i rapporten, slik at de kan etterprøve opplysingene. Jeg har ikke sett noen kommentar fra president Zelenskyj eller regjeringen på akkurat dette.

Men på Twitter påstår kontoen StratcomCentre, det ukrainske kulturdepartmentets senter for strategisk kommunikasjon og informasjonssikkerhet, at Amnesty har intervjuet mennesker i russisk-kontrollerte leire under stort press, at de ikke var tilstede på bakken og har brukt frilansjournalister og andre til å foreta undersøkelsene som bakgrunn for rapporten. Amnesty tar på det sterkeste avstand fra disse påstandene og kaller dem falske nyheter.

Putin-regimet bruker Amnestys rapport i propagandakrigen, det er et ubehagelig faktum. Kanskje kunne organisasjonen gjort mer for å hindre dette, og generalsekretær Callamard bærer ved til eget heksebål når hun kaller kritikerne «troll» på Twitter. Men informasjonskrigen i Vesten har uansett bare én vinner, vi er mange som føler at ukrainerne også kjemper vår kamp. President Zelenskyjs glitrende retorikk har skapt et paradigmeskifte i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er problematisk å mene at Amnesty ikke skulle lagt fram sine funn av taktiske årsaker. Menneskerettighetsorganisasjoner kan ikke avkreves å være part i en informasjonskrig, deres oppgave er ikke strategisk kommunikasjon i militær hensikt. De må stå fritt til å påpeke brudd på krigens regler. Hvis kritikken skal ha noen positiv effekt, må dette dessuten påpekes nettopp mens krigen pågår - slik at aktørene kan ha mulighet til å endre taktikk.

Det forutsetter imidlertid at de lytter. Nå er Amnesty isteden blitt et offer i informasjonskrigen.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer