Anarkistens billeddikt

BARCELONA (Dagbladet): «Hvis jeg ikke kunne skrive, ville jeg i mine euforiske øyeblikk vært en geriljakjemper, og i mine passive stunder en tryllekunstner.

Poetens rolle favner begge deler.»

  • Slik formulerte Joan Brossa (1919- 1998) sitt kunstneriske credo, og den katalanske poeten som spilte på så vel verbale som visuelle strenger i dikt, billeddikt, filmatiske dikt, poetiske objekter og teater blir nå - og til slutten av mai - minnet i Mirs-museet i Barcelona.

I motsetning til den eldre og verdenskjente kunstnervennen ble Brossa først et navn for det store internasjonale publikum som Spanias utstiller på Veneziabiennalen, i sitt nest siste leveår. For det under Franco-tida så undertrykte katalanske kunstmiljøet spilte han en viktig rolle i «Joan-trioen», hvor de andre to var nettopp Joan Mirs og galleristen Joan Prats.

  • Anarkistveteranen Brossa ble hardt såret i kampene mot falangistene i slaget om Segre, hvor han nesten tapte synet på sitt ene øye. For å overleve mentalt etter republikkens fall leste arbeiderklassesønnen Freud, og søkte næring for sin avantgardistiske undergrunnsrevolt i arven fra Catalonias syngende middelalderdiktere.

Materielt overlevde Brossa på et minimum med støtte fra venner, en av dem en brasiliansk konsul, marxist og poet som finansierte hans første diktsamling i slutten av 50-åra. Det viktigste var å ha busspenger, slik at han hver kveld kunne reise inn til Barcelonas cinematek.

  • Brossas billeddikt begynte i det lille format med koblingen av oversette hverdagsting, slik som å formulere poemet «Eksil» med et Franco-frimerke over en metrobillett fra Paris.

En del av tingenes poesi forble - som tidlig konseptkunst - på idéplanet, før han etter mange år hadde ressurser nok til å kunne materialisere dem. Det gjaldt for eksempel koblingen av den ene delen fra et håndjern med et juvelbesatt armbånd til det talende objektet «Esposa», som på spansk betyr både håndjern og hustru .

  • Gjensynet med den makabre montasjen «Installasjon» virker like sterkt som i Venezia. Der står Spanias sist brukte avrettingsstol, garotten , stilt opp mot et festdekket bord, som forener forestillingen om de dødsdømtes siste ønske med myndighetenes ritualiserte mord.

Etter Brossas bortgang minner montasjen også om at Franco rakk å bruke den mot tre unge baskere, før den medløpende kirken ga diktatoren den siste olje.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.