Det er noe fromt - ja, nesten uskyldig eller ydmykt - over bildet som den russiske presidenten Vladimir Putin lot sende ut til verden etter den ortodokse julefeiringa 7. januar. På denne kanskje aller viktige dagen i det russiske kirkeåret er ikke bildets komposisjon noen tilfeldighet. For her lar presidenten seg velsigne av en prest med et kors i forgrunnen, og fresker med hellige menn i bakgrunnen. Det skjer i maktas høyborg, tsarenes private kapell, i Bebudelseskirken, i Moskvas Kreml.
Mannen som er omkranset av levende lys, men som står helt alene, vil fortelle en historie. At han står alene mot verden? At han er alene mot røkla, også de dårlige, hjemlige, hjelperne, som svikter når det russiske folket prøves i krig? At han er sterkest når han er alene med sin gud?
Mulighetene er mange. Men budskapet er ett: Den fromt utseende mannen, som bruker enhver naturlig anledning til å understreke at han er en dypt religiøs mann, og også kirkens beskytter, skal fortelle verden at han står støtt - men ydmyk - i den rettferdige sak. Som selvfølgelig er krigen i Ukraina.
- Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene, sier Henrik Ibsens Dr. Stockmann. Han sloss som kjent mot den kompakte majoritet, fordommer og dumskap. Putin bør kjenne stykket godt. Det settes opp ofte i både Moskva og i presidentens hjemby St. Petersburg. Og det er ideologisk utfordrende, for særlig i en postsovjetisk verden så handler det om individets kamp mot overmakta. Det var en dirrende intenst stemning i salen da jeg som ung student i 1979 så det navngjetne Taganka-teaterets oppsetning i Moskva. Da var det fortsatt Leonid Brezjnev som styrte i Kreml, og Ibsen var åpenbart revolusjonær.
Det er bare det at Dr. Stockmann, som vi vet - mannen som følte seg sterkest da han sto alene - tapte så det suste. Han mistet alt, og ble knust av den kompakte majoriteten. Og Ibsens drama har - for alt hva det måtte være verdt i denne sammenhengen - som kjent denne tittelen:
En folkefiende
Så til saken: Mens Putin la vekt på å stå alene i bebudelseskirken i Moskvas Kreml, så var det stor fest i Grotteklosteret i Kyiv. Det var første gangen Den ukrainske ortodokse kirka kunne feire en kirkelig høytid i dette historisk sett viktigste stedet for ortodoks kristendom i den østslaviske tradisjonen.
Klosteret ble grunnlagt i 1015, det var i disse grottene ved elva Dnipro munken Nestor skrev ned historien om grunnleggelsen av Kyiv Rus, den østslaviske stormakten som er utgangspunktet for både Ukraina og Russland. Det var rett før Harald Hardrådes svigerfar Jarolav den vise, tok Kyiv fra sine brødre, og ble enehersker i riket.
Men rett før nyttår ble russerne kastet ut av den historiske helligdommen Grotteklosteret. Eller snarere, det var Moskva-patriarkatet som ble kastet ut. Og inn flyttet den i et historisk perspektiv helt nye Ukrainas ortodokse kirke, godkjent av patriarken i Konstantinopel i 2019. Det var altså denne kirka som feiret årets jul med masse mennesker, og det Moskva-patriarkatet hevdet var ikoner og religiøse relikvier som var stjålet fra dem. Kyiv har overtatt en rekke kirker og kirkelig eiendom som har tilknytning til Russland, noe Moskva-patriarkatet utvilsomt har. Sett fra Kyiv er Moskva-patriarkatet i dagens Ukraina en 5. kolonne.
Vårherre er altså en slagmark. Eller for å si det med en av Putins mest trofaste allierte i hans krigseventyr i Ukraina, patriarken av Moskva og hele Rus, Kirill. Han beskylder Kyiv for religiøs forfølgelse av Moskva-patriarkatet og deres gjenværende sjeler i Ukraina, og sammenlikner det som nå skjer i Ukraina med den bolsjevikiske ødeleggelsen av kirker og menigheter etter revolusjonen i 1917. 1. juledag i den ortodokse kirkekalenderen, 8. januar, sa han.
- Det foregår den samme type djevelskap som vi så i Russland etter revolusjonen.
Vesten spiller Svarteper om Ukraina
Kirill kaller makthaverne i Kyiv for et «gudløst regime». Han kaller de som fortsatt støtter Moskva-patriarkatet for «martyrer» som deltar i en «hellig krig». Og mens Putin snakker om behovet for å «denazifisere» Ukraina, så snakker Kirill om behovet for å «de-satanisere» landet. Så selv om oppgaven til de to ser ut til å være den samme, nemlig å knuse Ukraina, så er arbeidsdelingen klar. Det er vel bare rett og rimelig at satan er kirkelig domene.
