KOMMENTARER

Pride-skytingen:

Angrepet på Pride

Masseskytingen utenfor London Pub kommer på et ubehagelig tidspunkt, og viser hva Pride egentlig handler om.

SKUDDENE UTENFOR LONDON PUB: En mann er pågrepet og siktet for drap, drapsforsøk og terror etter å ha skutt rundt seg i Rosenkrantz' gate i Oslo sentrum natt til lørdag. Foto: Javad M. Parsa / NTB
SKUDDENE UTENFOR LONDON PUB: En mann er pågrepet og siktet for drap, drapsforsøk og terror etter å ha skutt rundt seg i Rosenkrantz' gate i Oslo sentrum natt til lørdag. Foto: Javad M. Parsa / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Forfatter Anne Holt gjorde en helt riktig observasjon tidligere i sommer. Det har blitt legitimt å «disse» Pride i 2022, mer enn på lenge, skrev hun.

Og så skjer dette. En masseskyting med to drepte og et titall skadde dagen før Pride-paraden utenfor det skeive utestedet London Pub i Oslo.

Det er kanskje tilfeldig. Ennå vet vi ikke nok om motivet til gjerningsmannen.

Men det føles ikke slik.

SKYTING UTENFOR LONDON PUB: To er drept og flere skadd etter skyteepisode utenfor utested i Oslo sentrum natt til lørdag 25. juni. Video: Bjørge Dahle Johansen / Dagbladet Vis mer

Pride har gått fra å være motkultur, til å bli så mainstream at organisasjoner og næringsliv nærmest har stått i kø for å vise støtte til mangfold og inkludering. Logoer er kledd i regnbuefarger. Til og med politiet og forsvarssjefen har gått i Pride.

Symbolkraften i at ordensmakten har gått under regnbuefanen er enorm. Det som regnes som den første Pride-paraden, Stonewall-opprøret, var en spontan reaksjon på politiraid mot en klubb for homofile i Greenwich Village i New York i juni 1969.

I år er det likevel som om noe har snudd.

Det som lenge har vært regnet som en generell støttemarkering til den utvidete homobevegelsen, er nå blitt forsøkt gjort til noe annet, og helt spesifikt. Gjennomgangstonen har vært omtrent denne:

Støtte til Pride innebærer støtte til et bestemt sett med politiske standpunkt fra organisasjonen Fri, som blant annet vil innføre et tredje juridisk kjønn, og som mener at personer med kjønnsinkongruens må få behandling uansett alder.

Angrepet på Pride har kommet fra en rekke hold, fra politikere, lærere, ulike aktivister, og aviskommentatorer. Mitt eget laug, Norsk Redaktørforening, rykket før helga ut i en kronikk med advarsel til redaktører og journalister. Med Prides tilknytning til Fri som begrunnelse, skrev Redaktørforeningens ledelse at «skal du som journalist dekke Pride på en eller annen måte, vil det være problematisk hvis du også ønsker å delta i arrangementet.»

En av de som har tatt konsekvensene av den nye politiseringen av Pride, og derfor ikke villet delta, er programleder i NRKs «Debatten», Fredrik Solvang. Han er åpent homofil, og skriver på Facebook lørdag at «debatten som har blusset opp rundt Pride» har gjort at han har vært redd for at hans deltakelse kunne «tolkes som politisk» og at han derfor heller ville «ligge lavt».

Natt til lørdag var han femten minutter unna å havne midt oppi masseskytingen i Oslo, forteller han i samme innlegg – før han legger an en kraftig bredside:

«Jeg skammer meg over at jeg ikke ville gå i paraden, jeg angrer på at jeg har vært feig og redd for at noen få vil kunne misforstå og oppfatte støtte til Pride som noe mer politisk enn støtte til en universell menneskerettighet.»

Solvangs oppgjør peker etter min mening på et helt sentralt poeng: Den nye politiseringen av Pride fratar deltakerne retten til selv å definere sin motivasjon for å gå i paraden. Det er ille fordi en opplagt motivasjon for å delta kan være noe så grunnleggende som å vise støtte til å kunne elske den man vil.

Dette enkle, og i vårt samfunn ganske ukontroversielle synspunktet, er også grunnen til at paraden er «seksualisert» - et annet av poengene som har vært brukt mot Pride i sommer.

Pride handler om å vise fram kjærlighet og seksuelle preferanser som kan virke støtende og provoserende på enkelte, og kreve trygghet til å gjøre det - med det prinsipp at det er umoralsk av samfunnet å straffe eller undertrykke noen for hvem de er.

Kritikken om at Pride er «seksualisert» er historieløs. Kjærlighet er kos og klem, men det er selvsagt også sex. Å vise fram uttrykk for seksualiteten som i mesteparten av menneskehetens historie har vært tabu eller straffbar, og fortsatt er det i mange deler av verden, er selvsagt essensielt i en Pride-parade.

En demonstrasjon som feirer denne retten samlet femti tusen deltakere, og 275 000 tilskuere, i den forrige store Pride-paraden i Oslo i 2019, før coronaen.

Pride er altså en massemønstring for kjærlighet, og tryggheten til å vise den. Det er en markering til støtte for en humanistisk grunnpilar.

Det er helt legitimt å diskutere og være rykende uenig med Fri i deres ulike standpunkt. Å definere støtte til eller deltakelse i Pride som en kontroversiell ideologisk markør, er likevel en solid skivebom.

Hvis man gjør seg inhabil, er det i så fall på grunnlag av støtte til en massemønstring som feirer et av de viktigste sivilisatoriske framskrittene de siste tiåra.

Ingen av debattene om, eller kritikken av, Pride, har noe som helst med skytingen utenfor London Pub å gjøre. Skytingen kan likevel ha alt å gjøre med Pride – om hets, mobbing, hatkriminalitet og frykten som fortsatt er en mørk følgesvenn for mange.

Jeg har aldri før gått i Pride. Neste gang stiller jeg mer enn gjerne.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer