DEBATT

22. juli

Angsten for terroren

Vi kan ikke sitte her med hver vår angst for at terroren skal inntreffe. Vi kan ikke sitte og ha pulsen hamrende i vårt indre, og samtidig fortie grobunnen som gjør slike handlinger mulige.

OBLIGATORISK TUR: Alle norske skoleelever burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Anders Behring Breiviks tanker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
OBLIGATORISK TUR: Alle norske skoleelever burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Anders Behring Breiviks tanker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Thomas J. R. Marthinsen. Foto: Ina Lykke Schmidt / NTB
Thomas J. R. Marthinsen. Foto: Ina Lykke Schmidt / NTB Vis mer

Året er 2016. Jeg kom til Norge i natt med familien. Det var smekkfullt på danskeferja. Det var kveldsseilasen fra Danmark til Norge – og underveis på turen skiftet datoen derfor fra 21. til 22. juli. Det var tjukt av mennesker, i alle fasonger og former, i alle aldrer og med alle mulige blikk.

Jeg tenkte på terror hele tiden. For vi var så sårbare, her vi var samlet. Jeg tenkte: Det kan sprenge her når som helst. Noen kan ramme oss her, og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse det hvis det skjer. Hvis det skjer, er det allerede for seint.

TIL STORFESTIVAL: «Generasjon Utøya» er valgt ut til festivalen Hot Docs. Filmskapere Aslaug Holm og Sigve Endresen har fulgt Ina Libak, Renate Tårnes, Kamzy Gunaratnam og Line Hoem tett over tre år. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet / Video: Fenris Film Vis mer

Da barna endelig falt i søvn på gulvteppet, fant jeg fram avisene. Artikler om 22. juli. Dagbladet med en reportasje om en av politifolkene som stanset Anders Behring Breivik. Aftenposten. Ekstra Bladet. Jeg fant papirutgaven av Kristeligt Dagblad. Jeg brettet avisene ut og leste. En av overskriftene:

Norske børn lærer ikke om Anders Behring Breivik i skolen.

Jeg satt i halvmørket i flyseteavdelingen og leste om en teologiforsker som hadde laget en undersøkelse. Den viste at i norsk skolevesen så er Behring Breiviks tankegods og hele hendelsesforløpet og etterspillet etter 22. juli-massakren for fem år siden, sakte, men sikkert på vei til å gli inn i tabuets klamme grep. Og jeg tenkte: Det må vi ikke la skje.

Vi kan ikke sitte her med hver vår angst for at terroren skal inntreffe – og enda verre: i denne omgang at den skal treffe oss. Akkurat oss. Vi kan ikke sitte og ha pulsen hamrende i vårt indre, og samtidig fortie grobunnen som gjør slike handlinger mulige.

Jeg aner ikke hva som rører seg i mennesker som har kommet så langt ut, eller så langt inn i seg selv, at andre mennesker ikke lenger har verdi. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det kommer av en akutt, voldsom og ikke lenger fravikelig, ikke lenger distraherbar følelse av at jeg betyr ikke noe. Gjerne forkledd som det motsatte.

Se bare på Behring Breiviks manifest. Forsøk å lese det. Les den delen av det han har komponert selv. Les og prøv å se mennesket bak ordene. Se det nesten hvitglødende kvinnehatet som er dets strukturerende prinsipp, uavhengig av alle de ordene det er pakket inn i og presentert gjennom. Se frykten. Den pipler ut i beskrivelsen av andre.

Og det er så vilkårlig. Manifestets fiendebilde er så arbitrært. Jeg mener ikke at det ikke betyr noe, det som står der, at det så å si ikke skal leses eller kan leses som pålydende. Jeg sier ikke at han ikke trodde på fienden han tegnet opp. Men et menneske skriver ikke slike ting, har ikke slike holdninger, eier ikke en så stor følelsesforlatthet, og bygger ikke opp en slik fiktiv fiende uten at det ligger en skrikende ensomhet til bunns.

Faren ved å ikke snakke om Behring Breiviks tankegods, er at han – og andre som kanskje føler seg like lite viktige – blir mer ensomme. Bekreftelsen ligger i fortielsen.

Slike tanker tenkte jeg i halvmørket på ferja der jeg satt og var redd for mine barns liv, min kones og mitt eget, og alle de familiene jeg kunne se rundt meg, alle barna, alle mødrene, alle fedrene, alle de enslige coladrikkende lastebilsjåførene fra Øst-Europa og alle de sjalkledde kvinnene med litt annen kulør på kinnbeina. Jeg var blitt redd for å ferdes i flokk.

Nå er det gått fem år til. Og jeg tenker det samme fortsatt. Enkelte ganger innbiller jeg meg at jeg merker det i forbipasserendes blikk. Som om mange av oss hele tiden er på jakt etter mulige fluktveier hvis det skulle skje noe. I ytterkanten av bevisstheten vår der vi går rundt i gatene: Hvor kan jeg løpe hvis?

Dét er terrorhandlingens verste effekt. Den frarøver oss det naturlige. Slentringen. Plystringen. Den gjør oss til – om enn vi innrømmer det i varierende grad – mistenksomme vesener. Vi skuler litt på dem vi møter. Noen skuler på folk som har annen hudfarge. Selv tar jeg meg i å skule på politifolk, fordi jeg er redd jeg skal oppdage en uniform som plutselig avslører seg som hjemmelagd.

Vi er nødt til å snakke om – og forvalte – det veiskillet som den mannen som utførte disse udådene innførte i den norske mentalitetshistorien. Men hvor begynner vi?

Her: Alle norske skoleelever burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Behring Breiviks tanker, om det slumrende hatet som ligger i manifestet, og forsøke å nærme seg det manifeste hatet som fikk ham til å gå rundt på denne øya og drepe så mye framtid.

Hvis vi tier, flytter det seg til det ordløse. Da flytter det bare inn i kroppene våre. Vi må snakke det i hjel. Diskutere det i hjel. Det gjelder oss voksne også. Vi burde dra til Utøya for å lære mer om hva som har skjedd oss. Slik at vi ikke glemmer det og i neste øyeblikk tenker tanken: Det var noe fremmed.

Én ting er oss voksne. At vi snakker sammen. Men det er mye viktigere med dem som skal overta etter oss. Hva slags Norge skal vi overlevere dem når deres tid kommer? Hvis det skal være et ålreit Norge, må vi rett og slett invitere dem inn i samtalen. Vi må snakke om 22. juli med ungene våre. Vi må gjøre det hensynsfullt, men vi må gjøre det uten å nøle.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer