DEBATT

­

Anniken Huitfeldt: - Det er min jobb å si dette

Som et demokratisk land er Norge blant mindretallet av verdens stater. Hvordan virker det inn på utenrikspolitikken?

DEMOKRATISKE UTFORDRINGER: Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) forklarer hvorfor Norge ikke tyr til sansksjoner som første og beste reaksjon. Foto: Olivier Matthys/AP/NTB
DEMOKRATISKE UTFORDRINGER: Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) forklarer hvorfor Norge ikke tyr til sansksjoner som første og beste reaksjon. Foto: Olivier Matthys/AP/NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

«Et land som ikke respekterer rettighetene til sine egne borgere vil ikke respektere rettighetene til sine naboer», sa kjernefysikeren Andrej Sakharov som fikk Nobels fredspris i 1975 for sin kamp for menneskerettigheter i Sovjetunionen. Han var senere med på å stifte organisasjonen Memorial som mottar årets fredspris.

At Russland ikke respekterer rettighetene til naboene, fikk Ukraina igjen erfare 24. februar, da Russland gikk til fullskala angrepskrig.

Som en reaksjon har Norge sammen med EU innført de mest omfattende sanksjonene noensinne mot Russland. Vi har nesten ikke politisk kontakt. Mye av samarbeidet er lagt på is.

NYE TRUSLER: Onsdag kom Vladimir Putin nok en gang med trusler om å ta i bruk atomvåpen. Militære eksperter sier til Dagbladet at det ikke er noe nytt i Putins uttalelser. Foto: Sputnik/Vladimir Smirnov/Reuters/NTB
NYE TRUSLER: Onsdag kom Vladimir Putin nok en gang med trusler om å ta i bruk atomvåpen. Militære eksperter sier til Dagbladet at det ikke er noe nytt i Putins uttalelser. Foto: Sputnik/Vladimir Smirnov/Reuters/NTB Vis mer

Jeg blir ofte spurt om vi ikke skal ta i bruk disse virkemidlene mot andre land som bryter menneskerettighetene? Svaret er normalt nei. Brede sanksjoner og fravær av politisk kontakt er unntaket i hvordan Norge bør opptre internasjonalt.

Det er mange grunner til å handle annerledes overfor Russland.

Sanksjonene er et svar på en brutal angrepskrig. Ved å iverksette sanksjonene er Norge på linje med EU og andre allierte land. Formålet er å stanse Russlands evne til å føre krig i Ukraina ved å ramme russisk økonomi.

Jeg er som regel tilhenger av engasjement, ikke isolasjon. Jeg vil holde møterom åpne, ikke stenge døra. Det kan faktisk være vanskeligere å holde fast ved kontakten enn å bryte den. Det internasjonale samarbeidsklimaet har blitt hardere, mer polarisert og proteksjonismen er på vei tilbake.

Demokratiet er under press i stadig flere land og utgjør i dag et klart mindretall av verdens befolkning. Antallet autoritære, illiberale regimer vokser. Det går ut over ytringsfriheten, den frie pressen forsvinner og sensur innføres.

Vi ser at frivillige organisasjoner knebles, kvinner diskrimineres, skeive trakasseres og at menneskerettighetsforsvarere fengsles.

Sanksjoner eller boikott er likevel sjelden et effektivt utenrikspolitisk virkemiddel. Heller ikke overfor autoritære regimer. Og fordi Norge er et lite land i verdensøkonomien, er det ikke aktuelt for oss å innføre sanksjoner alene.

Når noen derfor spør meg om å innføre sanksjoner mot et land i vårt arbeid for folks rettigheter, som for eksempel migrantarbeiderne i Qatar, er svaret nei.

DEMONSTRASJON: I april ble 6500 baller med sand dumpet utenfor FIFA-hovedkvarteret i Sveits. Foto: Ennio Leanza/NTB
DEMONSTRASJON: I april ble 6500 baller med sand dumpet utenfor FIFA-hovedkvarteret i Sveits. Foto: Ennio Leanza/NTB Vis mer

Mindre kontakt og mindre handel fører neppe til et bedre liv for migrantarbeiderne. Det er også lite Norge kan gjøre, alene, for å påvirke eller presse et land vi har relativt lite kontakt med.

Så hva kan Norge gjøre?

For det første: Vi skal alltid ta opp menneskerettigheter, tydelig og konsekvent. Direkte med land og multilateralt, i FN i New York og Genève. Fordi menneskerettighetene, som ytrings- og forsamlingsfrihet, er fundamentet for en demokratisk samfunnsutvikling.

Ofte er det min jobb å si dette direkte til kollegaer i andre land, digitalt eller over et møtebord i politiske samtaler. Det er ikke alltid like enkelt. Noen ganger blir jeg møtt med kritikk. For hvilken rett har jeg til å kritisere «interne anliggender» hos dem?

Da sier jeg at alle land har menneskerettighetsforpliktelser, alle har ratifisert en eller flere menneskerettighetskonvensjoner. Også Iran og Saudi-Arabia. Dette er ikke bare interne forhold.

Men det er ikke slik at jo større bokstaver vi bruker, desto mer gjennomslag får vi. Ordene må gi mening også for de vi snakker med.

Det er heller ikke slik at jo mer høylytt vi er, desto mer lytter motparten. Og oppslag i media er ikke målestokken for at jeg har vært tydelig og samtalen konstruktiv. Samtidig må vi ikke være redde for å utfordre konkret der vi er uenige.

For det andre: Vi skal støtte menneskerettighetsforsvarere, vi skal støtte sivilsamfunnet – også økonomisk, og vi skal løfte forkjemperne fram i internasjonale fora, slik Norge har gjort nå i to år som medlem av FNs sikkerhetsråd. Vi skal gi dem en talerstol.

Når vi møter andre lands myndigheter, skal vi jevnlig ta opp konkrete navn. Jeg vil vite hva som har skjedd dersom menneskerettighetsforkjempere er arrestert eller forsvunnet. De blir ikke glemt. Norske diplomater er tilstede under rettssaker til menneskerettighetsaktivister. Det har betydning.

Menneskerettigheter er alltid på agendaen, når det er nødvendig.

Det gjelder ytringsfrihet og kvinners rettigheter i samtaler med myndighetene i Iran. Jenters rett til utdanning med Taliban, som nå styrer i Afghanistan. Vår motstand mot dødsstraff med Egypt og Kuwait. Forholdene for uigurer og andre minoriteter med Kina.

ÅRETS BILDE: En kvinne oppildner massene som skal til Aichi-gravlunden i iransk Kurdistan 26. oktober, for å markere det er førti dager siden Masha Amini døde i det iranske moralpolitiets varetekt. Foto: UGC/AFP/NTB Scanpix
ÅRETS BILDE: En kvinne oppildner massene som skal til Aichi-gravlunden i iransk Kurdistan 26. oktober, for å markere det er førti dager siden Masha Amini døde i det iranske moralpolitiets varetekt. Foto: UGC/AFP/NTB Scanpix Vis mer

For det tredje: Vi skal jobbe aktivt internasjonalt, fordi ord får sterkere kraft framført sammen med andre. Norge var blant landene som oppfordret FNs høykommissær for menneskerettigheter til å publisere rapporten om Xinjiang.

Norge var også en av medforslagsstillerne til resolusjonen i FNs menneskerettighetsråd som i tillegg til granskning av angivelige menneskerettighetsbrudd under protestene, ber Irans myndigheter til å respektere ytrings- og forsamlingsfriheten og stanse diskriminering og vold mot kvinner og jenter.

For det fjerde: Vi skal snakke med alle, også de vi er uenige med.

Afghanistan blir ikke et bedre land for afghanere hvis vi nekter å snakke med Taliban. Derfor har vi også kontakt med Hamas, Hizbollah og houthiene i Jemen, for å forsøke å finne løsninger som kan skape stabilitet og utvikling for folk i Midtøstenregionen.

At vi snakker sammen, betyr ikke at vi anerkjenner deres politikk eller legitimerer deres verdier. Når en stor del av verdens styresett går i autoritær retning, tragisk nok, er det å boikotte kontakt og dialog sjelden noe alternativ.

Vi må snakke med de vi er uenige med. Vi må vise hva vi står for, uten å gå på akkord med våre egne prinsipper. For ett av dem er: Å sette demokrati og ytringsfrihet høyt på dagsorden betyr å være villig til å snakke med alle.

Som Andrej Sakharov formulerte det, gjennom ektefellen Jelena Bonner siden han selv ikke fikk reise til nobelseremonien i Oslo i 1975:

«Jeg er overbevist om at meningsfrihet, sammen med andre borgerrettigheter, er grunnlaget for framgang».

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer