KOMMENTARER

Apropos ryggrad, Erna

Statsministeren nekter å beklage. Hun viser dårlig rolleforståelse.

GIKK HARDT UT: Men en statsminister kan ikke unne seg luksusen å være privatpraktiserende teateranmelder. Hun burde, som daværende kulturminister Trine Skei Grande, vært prinsipiell. Bildet viser statsminister Erna Solberg i en spørretime på Stortinget, der hun måtte svare på spørsmål om hun ville gi folkene bak stykket «Ways of Seeing» en beklagelse. Foto: Gorm Kallestad / NTB
GIKK HARDT UT: Men en statsminister kan ikke unne seg luksusen å være privatpraktiserende teateranmelder. Hun burde, som daværende kulturminister Trine Skei Grande, vært prinsipiell. Bildet viser statsminister Erna Solberg i en spørretime på Stortinget, der hun måtte svare på spørsmål om hun ville gi folkene bak stykket «Ways of Seeing» en beklagelse. Foto: Gorm Kallestad / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Laila Bertheussen ble i Oslo tingrett fredag kjent skyldig i angrep på demokratiet, trusler, brannstiftelse og skadeverk. Dommen er anket og ikke rettskraftig. Den slår uansett fast at målet bak det som lenge så ut som en serie terrorangrep mot landets justisminister i virkeligheten var iscenesatt for å ramme friteatergruppa bak stykket «Ways of Seeing» på Black Box. Utfallet av saken bør ikke statsministeren eller andre statsråder kommentere før en rettskraftig dom. Men det er trist at Erna Solberg fredag brukte anledningen til å slå fast at hun mener at hun ikke skylder teatergruppa noen beklagelse.

Uavhengig av Bertheussen-saken satte Solberg den kunstneriske friheten under press, da hun i VG 13. mars 2019 kritiserte kunstnerne. Problemet er egentlig ikke nøyaktig hva hun sa. Det er at statsministeren sa det, da hun sa det.

Virkemidlene i stykket fortjente debatt. «Ways of Seeing» er et maktkritisk stykke som presenterte levende bilder av en rekke personers hjem i en provoserende setting. Bildene er tatt fra offentlig sted og mindre nærgående enn dem vi stadig bruker i pressen. Men det er lett å forstå at noen av dem som bodde i husene ikke likte dette. Laila Bertheussens kronikk i VG vekket derfor berettiget sympati, og det er ingen grunn til å mistro Ingvil Smines Tybring-Gjeddes uttalelser om at hun følte det hele som en trussel. Vi kan også tenke oss hvordan det føltes for dem som bor i huset som ble presentert som ekteparet Tybring-Gjeddes hjem på scenen.

Erna Solberg sa at «de som står bak stykket bør tenke over, at de også bidrar (...) til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker. Da må de ha ryggrad til å stå i det».

Uttalelsen ville vært helt grei, fra for eksempel en kulturkommentator eller en direkte berørt, i den offentlige samtalen rundt stykket i desember 2018. Men en statsminister kan ikke unne seg luksusen å være privatpraktiserende teateranmelder. Solberg burde, som daværende kulturminister Trine Skei Grande, vært prinsipiell. Og innen mars, da statsministeren sa dette, hadde svært mye annet skjedd. Det burde skapt grobunn for et helt annet nivå av refleksjon.

Da angrepene og truslene mot daværende justisminister Tor Mikkel Wara begynte, ble mistanken raskt rettet mot teatergruppa bak «Ways of Seeing». Debatten ble i stor grad regissert av Laila Bertheussen og hennes venninner, det har bevisførselen i saken vist i detalj. Bertheussen ville ramme teatergruppa og teateret både politisk, juridisk, økonomisk og personlig. Hun lyktes.

Den daværende justisministerens samboer ringte rundt til sponsorene for å be dem stoppe støtten til Black Box, plasserte saker i mediene, politianmeldte både teateret og friteatergruppa og brukte sitt politiske nettverk for å ramme teateret.

En rekke falske påstander ble etablert i offentligheten, som at teatergruppa hadde tatt seg inn på privat eiendom og filmet inn i husene. Både teaterdirektøren og kunstnerne bak forestillingen ble siktet for brudd på privatlivets fred, og politiet ba retten om lov til å ransake hjemmene deres.

Ikke siden «Guds grønne enger» i 1933 har et teaterstykke vekket slik oppsikt i Norge. Stormen den gang skapte både blasfemiloven og KrF, så sammenlikningen holder bare et stykke. Men det er heldigvis sjelden kost at innhold i teaterstykker blir gjenstand for politisk behandling. Allerede i november 2018 uttalte daværende statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde at hun fulgte opp saken politisk.

I desember stilte Oslo Fremskrittsparti forslag i bystyret om å kutte støtten til Black Box på grunn av «Ways of Seeing». Fylkeslederen ba i februar 2019 kulturministeren stille nye krav til teateret for fortsatt statlig støtte. Grande var heldigvis fortsatt forbilledlig prinsipiell.

Den opphetede debatten førte til en serie trusler mot kunstnerne bak stykket. Truslene ble så alvorlige at en av dem ikke turte gå alene på gata og flyttet ut av sitt eget hjem fordi hun fryktet for sin egen sikkerhet.

Samtidig fortsatte truslene og angrepene mot Wara og ekteparet Tybring-Gjedde. Trusselbrevene var formulert slik at de knyttet det som skjedde til et krav om å droppe anmeldelsen av teateret, skriften på veggen hjemme hos Wara og Bertheussen spilte på samme måte direkte opp mot påstandene om innholdet i teaterstykket.

Det maktkritiske stykket hadde på dette tidspunktet altså blitt forfulgt politisk på både lokalt og nasjonalt nivå, både den offentlige og private økonomiske støtten til teateret var blitt utfordret. Personene bak stykket og teaterdirektøren på Black Box var politianmeldt og måtte gå flere runder i retten for å unngå at politiet skulle ransake deres private hjem. De opplevde sin personlige sikkerhet truet. Og de ble åpent anklaget for å stå bak eller ha inspirert terror og trusler mot to statsråder og en stortingsrepresentant.

I denne situasjonen var det altså Erna Solberg valgte å bære stein til byrden og refse teateret. Hun forsvarte makta mot maktkritikken, istedenfor å se sin prinsipielle rolle. Det er dessverre slikt som gir kunstnere grunn til å tenke seg om en ekstra gang, før de skaper maktkritisk teater. Hvem bør egentlig ha ryggrad til å tåle hva?

EKSTRAORDINÆR SAK: Laila Bertheussen (55) er i Oslo tingrett dømt til fengsel i ett år og åtte måneder, noe kommentator Martine Aurdal synes er en knusende dom. Video: Dagbladet TV Vis mer

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer