De siste månedene har arbeidslinja stått under kraftig angrep. Det har skjedd ved at begrepet er blitt vridd på til det ugjenkjennelige.
Arbeidslinja har vært en hjørnestein i byggverket til en raus og rettferdig velferdsstat. Prinsippet er at deltakelse i arbeidslivet skal sikre deg økonomisk sikkerhet selv om du faller utenfor, som en selvsagt rettighet. I bytte mot et prinsipp som fremmer yrkesdeltakelse, har innbyggerne være garantert støtte, uten behovsprøving.
Slik har arbeidslinja både støttet opp under ønsket om størst mulig aktivitet, samtidig som det har sørget for at sikkerhetsnettet har vært til å stole på – og sterkt nok til å dempe støtet dersom du faller.
I det siste har arbeidslinja i stedet blitt framstilt som symbolet på en grisk og smålig stat. Hva skjedde?
Sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO har i et innlegg i Dagens Næringsliv pekt på en sentral utvikling som kan forklare dette. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at lønningene i privat sektor blant de ti prosent med lavest lønn har vokst mye saktere enn gjennomsnittet de ti siste årene – 1,9 prosent, mot 3 prosent.
I takt med at de laveste lønningene har sunket, har svaret fra høyresiden i politikken vært å senke trygdene for å ivareta incentivet til å jobbe. Motstand mot å gjennomføre slike kutt er blitt kalt angrep på arbeidslinja.
På den andre siden av det politiske spekteret har en tilsynelatende sett bort fra dette, og betraktet arbeidslinja i seg selv som problemet. Selvsagt vil folk jobbe, er argumentet, og et prinsipp i velferdssystemet som ønsker å belønne yrkesdeltakelse blir framstilt som kynisk og hjerterått.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med denne innvendingen, men problemet med argumentasjonen er at en da risikerer å kaste ut babyen med badevannet.
Det er ingen motsetning mellom å jobbe for anstendige trygder, og bevare et system som forsøker å legge til rette for at arbeidsdeltakelse gir større uttelling.
Politikere kan ikke direkte styre lønningene på samme måte som de kan styre trygdene. Men det finnes flere spaker i styringen av samfunnsutviklingen som myndighetene kan dra i for å trekke oss i riktig retning. Det grunnleggende problemet er at de med lavest inntekt henger etter i lønnsutviklingen. Det er dette vi må søke å endre på.
Å forkaste arbeidslinja på veien er ikke en løsning, det er en fallitterklæring.
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
