Bærekraftig økonomisk vekst

GLOBAL OPPVARMING

endrer klimaet. Regnskogen hugges ned. Snøen på Kilimanjaro vil snart være borte. Samtidig øker verdens forbruk av ressurser. Vi flyr til Syden, kjører firehjulstrekkere til jobben og bygger svømmebasseng i hagen. Er forbruksutviklingen og den økonomiske veksten på kollisjonskurs med miljøet?

Det korte svaret er overraskende nok «nei». Det mellomlange svaret er mer komplisert, men vi skal se at det er mulig å forene økonomisk vekst med miljøforbedringer. For å forstå hvordan, må vi ta et par skritt tilbake og undersøke prinsippene. Økonomisk vekst er vekst i verdien av produksjonen av varer og tjenester. Vekst avhenger altså av hva og hvordan vi verdsetter, og på hvilken måte verdiene prises. Anta at Robinson og Fredag et år produserer en hytte, hundre kokosnøtter og fem dikt. Neste år leverer de en ny hytte, hundre kokosnøtter og ti dikt. Forskjellen er fem dikt, og de representerer økonomisk vekst - hvis de settes pris på. Problemet med å måle vekst oppstår når en skal samle sammen så forskjellige varer som hytter, nøtter og dikt. Normalt bruker økonomer penger som målestokk, og det innebærer problemer. Markedet gir ikke alltid riktige priser på varer, tjenester og ressurser, hvis de overhodet gis.

PRISENE PÅ ET

miljøgode kan lett settes for lavt eller til null fordi samfunnskostnadene ved forurensninger ikke prises inn i butikkprisen. Pengestørrelser kan vanskelig måle den verdien vi som samfunn tillegger goder som fjell og elver. Forhold som vi verdsetter, fanges derved ikke opp, og bruttonasjonalproduktet blir misvisende. Ta et enkelt eksempel. Tenk deg at det koster fem kroner å lage en liter bensin og at den selges for seks kroner. Samtidig koster det ti kroner for samfunnet å rense opp etter bruken av den samme literen. Da vil en privatbilist som betaler seks kroner for bruken, betale mindre enn hun som samfunnsmedlem bør betale. Når den private kostnaden er lavere enn samfunnskostnaden, gir dette misforholdet opphav til overforbruk av bensin - en eksternalitet. En priskorreksjon er løsningen. Utfordringen består i at vi ikke kjenner den egentlige verdien av miljøet og ressursene. Dermed vet vi ikke hvor stor avgiften skal være, og tilfeldige inngrep er noen ganger verre enn ingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I andre miljøtilfeller er det enda mer komplisert. Noen ønsker å fjerne ulvene og bjørnene for å skåne sauene. Andre vil legge elver i rør for å generere elektrisitet. Atter andre vil tillate hyttebygging ved kysten eller bygge ut Gaustatoppen til alpinanlegg. Slike inngrep i naturen uroer oss, og markedsløsningen treffer ikke nødvendigvis blink. For at markedet skal fungere presist må nemlig alle som kan ha potensiell interesse av varen, være tilstede for å by. Når de byr, avslører de så sine preferanser via størrelsen på budet. Men framtiden er ikke tilstede på auksjonene. Framtiden kan ikke framsette bud i dag. Dette er et klassisk miljøøkonomisk dilemma, og en løsning ligger i at våre barnebarns barn representeres ved felles utsendte i nåtiden, i praksis oss selv gjennom myndighetene. Disse utsendte er dessverre ofte ganske upopulære.

DYPEST SETT LIGGER

problemet i at de langsiktige verdier vi ønsker ivaretatt ikke lett balanseres med kortsiktige krav. Økonomene sier at markedsprisene er feil mellom tidsperioder og generasjoner fordi de ikke gjenspeiler en avveining mellom tilbud og etterspørsel på lang sikt. Men miljøvernere blir provosert av den uærbødige måten økonomer omtaler ressurser på, og sier at problematikken ikke kan behandles med apparatet som bygger på tilbud og etterspørsel. Det oppleves som uverdig å sette en pris på en ulvestamme eller selveste Jotunheimen. Her kan det bygges en bro mellom økonomene og miljøvernerne. For i en fundamental forstand er tilbud og etterspørsel noe mer enn det naive bildet av en fabrikk, en konsument og avtalt pris og kvantum.

Filosofisk sett står etterspørselskurven for de ønsker vi som mennesker nærer og tilbudskurven for de muligheter naturen, teknologien og vår samlede kunnskap tilbyr. Etterspørselskurven avtegner samfunnets ønsker av naturgoder. Tilbudskurven avtegner de muligheter som foreligger sett i forhold til hva det koster i form av tap av andre kvaliteter. Disse to forholdene, ønskene og mulighetene, må så balanseres. En praktisk måte å nærmere seg problemene på, er å bruke en felles målestokk. Økonomer foreslår penger kun fordi de er praktiske. Andre måleenheter kan tenkes. Måleenheter må vi ha fordi ingen kan unnslippe det faktum at en aktivitet med nødvendighet fortrenger en annen. Som samfunn må vi velge og velge bort, og det krever målte avveininger. Priser er måleinstrumenter som assisterer valg.

DE FÆRRESTE VIL

akseptere å gi opp moderne sykehus, skoler, elektrisitet og mat for at naturen skal vende tilbake til utgangstilstanden. Samtidig vil få mennesker akseptere uten videre at vi forsøpler, ødelegger og redesigner naturen. Økonomene sier at et første skritt mot bærekraftig økonomisk vekst, er å identifisere balansepunktet mellom våre dypeste ønsker og foreliggende muligheter. Som et første skritt må vi sette priser slik at beslutningsapparatet kan sammenlikne velferden fra sykehus og skoler med tapet av natur og miljø når samfunnet skal ta beslutningene om hvilke goder vår aktiviteter kan aksepteres å fortrenge.

Etter hvert som samfunnet blir rikere, innser vi at kostnaden ved å fortrenge mer natur stiger samtidig som vi ønsker å beholde mer natur. Da sendes prissignaler som gjør alternative arrangementer gunstige. Bensinprisen stiger, og gjør hydrogenbiler attraktive. Elektrisitetsprisen stiger, og viser oss hva vi taper i fossefall når vi glemmer å slå av lyset. Ressurser vil da kanaliseres over til innovasjoner i vind-og solkraft. Vi vil da skape teknologiske nyvinninger i form av bedre transport, mer isolasjon i veggene og elektroniske aviser. Tjenester i helse og undervisning blir mer verdt i forhold til materielle goder. Kunst, dikt og bøker prises høyere, og inkluderes i vekstbegrepet, og registreres som økninger i bruttonasjonalprodukt. Det klassifiseres da som økonomisk vekst. Samtidig bedres miljøkvaliteten. Dermed foreligger det ikke noen nødvendig motsetningsforhold mellom vekst og naturkvalitet, for økonomisk vekst er kun speilbildet av de prioriteringer vi som mennesker lager.

DET STORE

spørsmålet er en bærekraftig utvikling vil skje automatisk via markedet eller om det kritisk avhenger av intervensjoner foretatt av framsynte politikere, framtvunget av ivrige miljøaktivister og akseptert av offervillige forbrukere. Vi må inngå kompromiss. Et desentralisert marked egner seg til å skape kreative løsninger og oppfinnelser samt til å summere individers ønsker. Samtidig kjenner vi til mange typer markedssvikt, og staten må dermed legge strenge rammer rundt markedet. Mens teknologiske løsninger overlates til private, vil priskorreksjoner, opprensninger og beskyttelse måtte foretas av fellesskapet. Da er håpet lysegrønt for bærekraftig vekst.