DEBATT

Sykehuskapasitet:

Balanserer på en knivsegg

Pandemien har avslørt alvorlige, men for oss helsearbeidere velkjente, underliggende problemer i norsk helsevesen.

HARDKJØR: Korte liggetider og skyhøyt belegg skyldes ikke «mer effektiv behandling og organisering», men for liten kapasitet, for tidlige utskrivninger, hardkjør på personellet og økende overbelastning og sykefravær, særlig blant sykepleiere, skriver kronikkforfatterne. Her får en covidpasient behandling på Rikshospitalet. Foto: Jil Yngland / NTB
HARDKJØR: Korte liggetider og skyhøyt belegg skyldes ikke «mer effektiv behandling og organisering», men for liten kapasitet, for tidlige utskrivninger, hardkjør på personellet og økende overbelastning og sykefravær, særlig blant sykepleiere, skriver kronikkforfatterne. Her får en covidpasient behandling på Rikshospitalet. Foto: Jil Yngland / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Vi har for få sykehussenger, og får stadig færre, vi har en svekket fastlegekapasitet og massiv sykepleiermangel. Det er en myte at vi bruker mer på sykehus og helsetjenester i Norge enn andre land, vi ligger midt på skandinavisk snitt.

SMITTE: Camilla Stoltenberg, direktør FHI, uttrykker bekymringer for utviklingen av smitte av omikron-varianten. Video: Anabelle Bruun / Reporter Vilde Sofie Einan Vis mer

Situasjonen er fortvilet. Mens antall pasienter øker, kuttes antall senger både i somatiske og psykiatriske sykehus. Vi har for få senger, for høyt belegg, for kort liggetid og for høyt press på personalet. Vi har to senger/1000 innbyggere, på bånn i Europa. Antall norske sykehussenger er halvert fra 1980:

  • 1980: 22.000 sykehussenger i Norge
  • 2019: 11.000 senger (1,3 mill flere innbyggere)
  • 2019, året før pandemien, hadde norske sykehus 100.000 flere pasienter, men 600 færre senger enn i 2015

Vi har svært korte liggetider (4,2 dager), noe som er lavest i Europa. Korte liggetider og skyhøyt belegg skyldes ikke «mer effektiv behandling og organisering», men for liten kapasitet, for tidlige utskrivninger, hardkjør på personellet og økende overbelastning og sykefravær, særlig blant sykepleiere.

Pandemien avdekker det grunnleggende problemet i helsevesenet: Underbudsjettering, nedlegginger og sulteforing av kommune- og sykehussektoren gjennom to tiår.

En villet politikk har ført oss hit: For tjue år siden lyn-innførte Arbeiderpartiet med begeistret støtte fra Høyre og FrP en foretaksreform som tok alle norske offentlige sykehus ut av forvaltningen for å omdanne dem til store «forretningskonsern», kall det butikk. «Helseforetakene» ble underlagt regnskapsloven, ikke forvaltningsloven som styrer kommuner og fylker.

Samtidig kom kravet om å drifte med «konsernoverskudd», et absurd krav til en offentlig kunnskaps- og kompetansevirksomhet som skal levere behandling, omsorg, utdanning og forskning - ikke produsere joggesko eller jordbæryoghurt.

Samtidig med butikkreformen startet Arbeiderpartiet og Høyre sentralisering av sykehus med «stordrift» og færre senger som mål. Minst ti lokalsykehus nedlagt eller mistet akuttfunksjoner samme periode.

Vi som jobber på sykehusgulvet starter de fleste dager med diskusjon om hvilke pasienter som må utsettes og strykes fra programmet pga. plass- og/eller personellmangel (operasjonsstue, oppvåkning, intensiv, sengepost).

Dette har vært normalen i mange år, lenge før pandemien. Avdelingsdirektør Svein Lie i Helsedirektoratet sa det presist 6. mars 2020 på TV2 - før én eneste covid-pasient var innlagt: «Det finnes ingen ledige senger, det ligger pasienter i alle senger ved norske sykehus».

Den generelle beredskapen har lenge vært på lavmål. Da vil selv en moderat bølge uplanlagte innleggelser, som pandemien (331 pas. 13.12), føre til at helsevesenet går i knestående, med omikron – kanskje synke?

Offentlige sykehus gjennomgår årlige nedskjæringer for å oppnå «økonomisk overskudd». Investeringer til utstyr og nybygg må tas innafor «rammen» som bestemmes i «oppdragsdokumentet» som sendes fra «eier», helse- og omsorgsministeren, til de RHFene, som så sender marsjordre nedover i systemet til hvert sykehus i eget «konsern».

Dette gir en evig spiral av nedskjæringer, nedlegginger og salg av verdifull offentlig sykehuseiendom for å sikre kortsiktig økonomisk overskudd. Penger og «økonomisk bunnlinje» er fokus, ikke fag, kvalitet og omsorg for pasienter - og forsvarlig beredskap.

I tillegg til reduserte sengetall, undervurderte ledelsen i departement, RHFene og Folkehelseinstituttet (FHI) pandemivarslene. Direktoratet for sivil beredskap (DSB), WHO og Verdens økonomiske forum ga svært dystre advarsler og pandemi-prognoser i 2019, men ledelsen i FHI og RHFene feilvurderte grovt risiko og beredskapsbehov.

Etter Wuhan-utbruddet, skrev Helse Sør-Øst i februar 2020 i Regional beredskapsplan for pandemi og alvorlig smittsom sykdom: «Større utbrudd av høyrisikosmittsom sykdom i dag anses som mindre sannsynlig» (pkt. 3.7, s 12). De sa også at det var tilstrekkelig kapasitet til «mottak, observasjon, behandling og isolering av inntil 100 pasienter i regionen».

Risikovurderingen til FHI (25.2.20) var også skivebom: «Noen få importerte og uoppdagede tilfeller vil kunne være nok til å starte en epidemi i Norge, men antallet nye tilfeller forventes å ligge på under 100 de første seks ukene». Fem uker senere hadde vi over 4000 smittede og 25 døde, i dag nær 318 000 smittet og 1136 døde, 40 døde bare siste uke.

Når «pasienten Norge» er syk er vårt «politiske behandlingsteam» Storting og regjering. Nå må snever partipolitikk og håpløse «blame-games» partiene imellom byttes med at nasjonens ledelse samle seg om å sikre rett behandling.

Vi oppfordrer statsminister og helseminister: Ta grep! Skap et tverrpolitisk nasjonalt kriseforlik mellom alle partiene. Ta felles, effektive smitteverngrep, ta grep for sikring av livsnødvendig kapasitet i kommuner og sykehus og forebygg ny, kostbar nedstenging av samfunnet.

Styrk offentlig helsesektor – slik bedrifter og kulturliv støttes med milliarder.

Akutt-resept:

1. Stopp nedbyggingen somatiske og psykiatriske sykehus.

2. Stopp butikkmodellen, skrot foretaksreformen.

3. Øk straks intensivsykepleiernes årslønn med 100 000, fra 570 000 til 670 000. Gi et stimuleringstillegg på 50.000 til de om lag 700 intensivsykepleierne som har gått ut av jobb hvis de komme tilbake. Brems korttidsleie og svindyre vikarbyrå.

4. Øk utdanningen av intensivsykepleiere med 200 nye studieplasser, gi øremerkede midler til de avdelinger som tar praksisjobben.

5. Øremerk ekstramidler til rask øking av antall budsjetterte intensivsenger (nå 250, ca 4,8/100.000 – lavest i Europa).

6. Rekrutter støttepersonell til kommuner og sykehus.

7. Redd fastlegeordningen, styrk kommunenes helsetjenester.

8. Vaksiner straks alt helsepersonell med tre doser. Uvaksinerte helsearbeidere behandler nå pasienter og kan selv bli smittebomber. Kun 30 prosent av vårt helsepersonell er fullvaksinert. Det kan bli en katastrofal smittebombe. Sett in Sivilforsvaret og Forsvaret – få jobben gjort – også for befolkningen.

9. Skap felles situasjonsforståelse, inngå felles kriseforlik på Stortinget - nå trenger vi felles handling ikke mer krangling.

10. Gi oss klare budskap, tal med én tunge – så klarer vi dette sammen!

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer