Bare ikke Bush

SIST UKE

sluttet jeg meg motvillig til «anyone but Bush»-leiren - «hvem som helst, bare ikke Bush». Det var «Bush in a Box», en morosak min bror ga min far på hans 66-årsdag, som til slutt gjorde utslaget. «Bush in a Box» er en pappfigur av president nr. 43 med et sett selvklebende snakkebobler med de vanlige, slitte Bush-frasene: «Is our children learning?», «They misunderestimated me» - standardisert anti-Bush-kitsch, i salg på Wal-Mart, laget i Malaysia.

Likevel fylte «Bush in a Box» meg med fortvilelse. Det er ikke det at presidenten er dum, noe jeg allerede visste; det er det at han gjør oss dumme. Ikke misforstå: Min bror er en eksepsjonelt smart fyr; han er sjef for en tenketank som utgir tungtveiende politiske avhandlinger om eksportrettet ressursutvinning og de falske besparelsene ved kutt i velferden. Hver gang jeg har et spørsmål om renter eller valutakurser, ringer jeg ham først.

Men «Bush in a Box» oppsummerer temmelig bra nivået på analysen som kommer fra venstresiden om dagen. Dere kjenner omkvedet: Det hvite hus er kapret av en gjeng fanatikere som enten er forrykte eller dumme eller begge deler. Stem på Kerry og bring landet tilbake til fornuft.

Men fanatikerne i Bushs Hvite hus er verken forrykte eller dumme eller spesielt lyssky. De tjener tvert imot åpent interessene til selskapene som plasserte dem i posisjon, med målrettet effektivitet. Deres freidighet kommer ikke av at de er en ny type fanatikere, men at den gamle typen nå har oppdaget at de befinner seg i et nylig uanstrengt politisk klima.

DETTE VET VI,

likevel er det noe ved George W. Bushs kombinasjon av ignoranse, fromhet og brauting som utløser en tilstand hos progressive folk som jeg har gitt navnet Bush-blindhet. Den gjør at vi ser bort fra alt vi vet om politikk, økonomi og historie og fokuserer utelukkende på de riktignok eiendommelige personlighetene til menneskene i Det hvite hus. Andre bivirkninger innbefatter å fråtse i psykologers analyse av Bushs skrudde forhold til sin far og det store salget av Bush-«Dum Gum»-tyggegummi - 1,25 dollar per pakke.

Denne galskapen må få en slutt, og den raskeste måten å gjøre det på er å velge John Kerry, ikke fordi han vil bli annerledes, men fordi han på de fleste vesentlige områder - Irak, «krigen mot narkotika», Israel/Palestina, frihandel, beskatning av selskaper - vil være akkurat like ille.

Hovedforskjellen vil være at mens Kerry fører denne brutale politikken, vil han framstå som intelligent, fornuftig og takknemlig kjedelig. Det er grunnen til at jeg har sluttet meg til «anyone but Bush»-leiren: Bare med en kjedsommelighet som Kerry i spissen vil vi til slutt bli i stand til å gjøre slutt på sykeliggjøringen av presidenten og fokusere på sakene igjen.

De fleste progressive har selvfølgelig for lengst plassert seg i «anyone but Bush»-leiren, overbeviste om at nåværende tidspunkt ikke er riktig for å peke på fellestrekkene mellom de to korporasjons-kontrollerte partiene. Jeg er uenig: Vi må ta disse nedslående fellestrekkene med fatning, og så må vi spørre oss hvorvidt vi har best sjanse til å bekjempe en korporativ agenda fremmet av Kerry eller Bush.

JEG HAR INGEN

illusjoner om at venstresiden vil ha «tilgang» til det hvite hus med Kerry/Edwards. Men det er verdt å huske på at det var under Bill Clinton at progressive bevegelser i Vesten begynte å vende oppmerksomheten mot systemer igjen: korporativ globalisering, til og med - gisp - kapitalisme og kolonialisme.

Vi begynte å forstå det moderne imperium ikke som rekkevidden til en enkelt nasjon, uansett hvor mektig den var, men som et globalt system av gjensidig sammenfiltrede stater, internasjonale institusjoner og korporasjoner, en forståelse som gjorde oss i stand til å respondere ved å bygge globale nettverk, fra Verdens sosiale forum til Indymedia .

Harmløse ledere som spyr ut liberale banaliteter mens de raserer velferd og privatiserer planeten, hjelper oss til lettere å identifisere disse systemene og bygge bevegelser som er skarpe og intelligente nok til å konfrontere dem. Med «Mr. Dum Gum» ute av Det hvite hus vil de progressive måtte bli smarte igjen, og det kan bare være bra.

NOEN FRAMHOLDER

at Bushs ekstremisme faktisk har en progressiv virkning fordi den forener verden mot USAs imperium. Men en verden forent mot USA er ikke nødvendigvis forent mot imperialisme. På tross av deres retorikk var Frankrike og Russland motstandere av invasjonen av Irak fordi den truet deres egne planer om å kontrollere Iraks olje.

Med Kerry ved makten vil ikke lenger europeiske ledere kunne gjemme sin imperialistiske agenda bak enkel Bush-utskjelling, en utvikling som allerede er varslet gjennom Kerrys motbydelige Irak-politikk. Kerry framholder at vi må gi «våre venner og allierte (...) en betydningsfull stemme og rolle i Irak-spørsmål», iberegnet «rettferdig tilgang til milliardkontraktene ved gjenoppbyggingen. Dette innbefatter å la dem spille en rolle når det gjelder å få Iraks lønnsomme oljeindustri på fote igjen».

Ja, det stemmer: Iraks problemer skal løses av flere inntrengere, og av at Frankrike og Tyskland blir gitt en mer betydningsfull «stemme» og en større andel av krigsbyttet. Det sies ingenting om irakerne og deres rett til «en betydningsfull stemme» i driften av deres eget land, langt mindre deres rett til å kontrollere sin egen olje eller få del i gjenoppbyggingen.

Under en Kerry-regjering vil den behagelige illusjonen om en verden samlet mot imperialistisk aggresjon forsvinne og blottstille spillet om makt som er moderne imperiers sanne ansikt. Vi må også slippe den arkaiske tanken om at å fjerne én eneste mann vil løse alle, om noen av, våre problemer. Med Bush ute av bildet mister vi den handlingsmobiliserende fienden, men vi får sjansen til å gjøre noe med den faktiske politikken som transformerer alle våre land.

HER OM DAGEN

beklaget jeg meg til en venn over Kerrys usmakelige støtte til apartheidmuren i Israel, hans grunnløse angrep på Hugo Chávez i Venezuela og hans katastrofale rulleblad når det gjelder frihandel. «Ja visst,» samtykket han trist, «men han tror i det minste på utviklingslæren og evolusjon.»

Det gjør jeg også - våre progressive bevegelsers sårt tiltrengte evolusjon. Og den vil ikke inntreffe før vi legger fra oss kjøleskapsmagnetene og Bush-morosakene og blir seriøse. Og det vil bare skje så snart vi kvitter oss med distraksjonen på toppen.

Så - hvem som helst, bare ikke Bush. Og deretter kan vi ta fatt på oppgaven igjen.

© The New York Times, med norsk enerett for Dagbladet. Oversatt av Ralf Lofstad.

annonse

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.