Midt i en pandemi glir en lovfesting av omsorgsansvaret for enslige mindreårige som bor i asylmottak stille inn for landing i Stortinget.

Ifølge forslaget fra regjeringen skal enslig asylsøkende barn mellom 15 og 18 år fremdeles ikke være likestilt med andre barn, men leve utenfor det barnevernssystemet som bedre kunne ha ivaretatt deres særskilte behov for omsorg og vern.

Dette var nok en mulighet for regjeringen til å gjøre noe med det fagmiljøer og organisasjoner for barns rettigheter har gjentatt gang på gang: Barn er barn, uansett. De skal ikke forskjellsbehandles verken på bakgrunn av alder eller statsborgerskap.

Og som det kom klart fram i FAFO’s rapport «Et trygt sted å vente»: Ivaretatt av barnevernssystemet vil disse ungdommene ha langt bedre forutsetninger for å bearbeide de traumer et liv på flukt kan gi.

I Norge slår vi oss gjerne på brystet som best i klassen når det gjelder menneskerettigheter, og det beste landet i verden å bo i for barn. Med lovforslaget som nå skal behandles i Stortinget, blir det tydelig at dette gjelder bare for de vi faktisk definerer som barn. I Barnekonvensjonen og norske lover, er alle barn fram til de fyller 18 år. På noen områder går vi enda lenger; for eksempel har vi endelig oppnådd ettervern for barnevernsbarn til fylte 25 – mye bagasje kan føre til at ungdom trenger et nettverk en del lenger enn til 18-årsdagen.