DEBATT

IS-barna

Barn er ikke framtidige terrorister

Det finnes ingen ting i terrorbestemmelsene som tilsier at barnefødsler, ikke engang i et område kontrollert av en terrororganisasjon, er å regne som bidrag til terror eller støtte til en terrororganisasjon.

«TERRORBARN»: Vi har blitt kvitt kvasijuridiske uttrykk som «illegitime» og «uekte» barn. Norsk rett bør ikke etablere uttrykket «terrorbarn», skriver kronikkforfatteren. Foto fra AlHol-leiren i desember: Delil Souleiman / AFP / AFP
«TERRORBARN»: Vi har blitt kvitt kvasijuridiske uttrykk som «illegitime» og «uekte» barn. Norsk rett bør ikke etablere uttrykket «terrorbarn», skriver kronikkforfatteren. Foto fra AlHol-leiren i desember: Delil Souleiman / AFP / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Den pågående rettssaken mot den såkalte IS-kvinnen er viktig og skremmende på samme tid. Jeg mener tiltale aldri skulle vært reist. Dagbladet stiller seg kritisk til dette standpunktet på lederplass (9. mars). Bakgrunnen for mitt standpunkt er prinsipielt, og bygger på tiltalens ordlyd. Den forteller at kvinnen er tiltalt for å ha inngått ekteskap med og født barna til fremmedkrigere, og stelt hjemme. Dette mener påtalemyndigheten er «kvalifisert deltakelse» i en terrororganisasjon.

Det skremmende i tiltalen er at dersom det å føde barn og passe dem, ordinære handlinger til alle tider, kan sies å være deltakelse i en terrororganisasjon, innebærer det at påtalemyndigheten (og eventuelt domstolen) gjør noen barn til terrorinstrumenter og framtidige terrorister.

Da aksepterer påtalemyndigheten at det er forskjell på barn – avhengig av hvem som føder dem. Da har også påtalemyndigheten påtatt seg å forutse med sikkerhet at barna vil bli del av en terrororganisasjon og/eller begå terrorhandlinger. De har rett og slett godtatt som sant, og mulig, det prosjekt Den islamske staten har presentert. IS har fått gjennomslag for at det er noen som er «deres barn» og disse er farlige.

Det finnes ingen ting i verken terrorbestemmelsene i straffeloven eller i forarbeidene, som tilsier at barnefødsler, ikke engang i et område kontrollert av en terrororganisasjon, er å regne som bidrag til terror eller støtte til en terrororganisasjon. Muligheten er ikke diskutert, heller ikke om noen skulle ha til hensikt å tilveiebringe framtidige terrorister gjennom fødsler og oppdragelse.

Grunnen er selvsagt at tidsperspektivet er så langsiktig at det er umulig å si om et barn født av en mor (og far) med terrorforsett – eller til og med hensikt – faktisk vil ende opp som terrorist. Det er derfor det er meningsløst i juridisk forstand å legge til grunn at en barnefødsel er det samme som å tilveiebringe et verktøy eller instrument for framtidige forbryterske handlinger, i dette tilfellet terrorisme. Vi har blitt kvitt kvasijuridiske uttrykk som «illegitime» og «uekte» barn. Norsk rett bør ikke etablere uttrykket «terrorbarn».

Er det slik at barn som bidrag til en stat eller organisasjon, var noe man ikke kunne ha tenkt på før vi så hva IS gjorde? Det kunne man, for Stalin, Hitler og Mao – og andre terrordiktaturer – har oppfordret til og/eller premiert barnefødsler. Det har inngått i deres statsbyggingsprosjekter, akkurat som det også ble en målsetting for IS. Vi vet også at noen terrorgrupper som har tatt kvinner til fange, har tenkt at barna – både de de allerede hadde og de kvinnene fikk i fangenskap – kunne bli framtidige barnesoldater eller terrorister.

Likevel er det ingen som sier at disse kvinnene har ytt kvalifiserte bidrag til disse terrorgruppene.

HUN VISSTE: Aktor Geir Evanger sier at IS-kvinnen visste hva hun gikk til da hun reiste til Syria. Video: NRK Vis mer

Men disse kidnappede kvinnene hadde jo ikke noe valg, de var tvunget og ville ikke bidra til terrorismen, kan man si. Gjør det en forskjell sammenliknet med «IS-kvinnene» som ville bidra til IS og kalifatet? Kan vi straffe noen for å få barn i en bestemt hensikt? Neppe.

Dessuten må også situasjonen til de som reiste til IS vurderes i hvert enkelt tilfelle. For hadde de selv kontroll over sine reproduktive funksjoner? Ville de alle ha barn i en krigssituasjon? Var det kanskje noen som var tvunget? Eller som reiste og kunne tenke seg å bidra med annet enn barnefødsler – og som så oppdager at dette kunne de ikke bestemme selv?

Mange mener det er lett å undervurdere selvstendigheten og valgene – agensen – til de kvinnene som reiste til Syria. De visste hva de gjorde, heter det. Tja, noen gjorde nok det, men langt fra alle. En rekke av kvinnene fra Europa (og Nord-Amerika) hadde åpenbart illusjoner om hva de kunne gjøre. De kjente slett ikke kulturen i konservative land i Midtøsten generelt (som for eksempel i Saudi-Arabia) eller IS’ ideologi og praksis mer spesielt. De hadde illusjoner om deltakelse på mange områder. Få fikk gjøre annet enn å være hjemmeværende.

Det er selvsagt ikke straffefriende å gjøre feilvurderinger, men man er heller ikke skyldig dersom man handler under tvang.

Det er også merkelig å insistere på disse kvinnenes valg og ansvar, mens mange er opptatt av at kvinner som utsettes for mishandling, havner på legevakt og krisesenter og så likevel går tilbake til en voldelig partner, ikke handler frivillig og er derfor ikke ansvarlige for å selv å utsette seg for vold. Da pekes det på sentrale psykologiske mekanismer som binder mennesker til hverandre under også særlig uheldige omstendigheter.

Kvinner som blir i voldelige parforhold de formelt sett kan forlate, er ett eksempel. Stockholm-syndromet er et annet. Dette er selvsagt mekanismer man også må ta hensyn til når «IS-kvinnenes» ansvar skal utforskes og klargjøres.

Med utgangspunkt i det vi allerede vet om slike mekanismer og de fleste kvinners stilling i IS, skulle ikke tiltale vært reist. For dersom man har fått barn, som altså ikke automatisk er framtidige terrorister, har selvsagt kvinnene et ansvar for å passe disse barna uten at dette blir deltakelse i en terrororganisasjon. At de også lager mat til ektemannen, om og når han kommer hjem fra langt mer direkte kvalifisert deltakelse i en terrororganisasjon, er det akkurat like urimelig å kalle dette et bidrag til terrorgruppen som det å få barn. Har man fått barn, har man også plikt til å ta vare på barnet – inkludert barnets omgang med far.

FORSVARER: Nils Christian Nordhus er forsvarer for «IS-kvinnen». Han mener hun ikke skal straffes for rollen som husmor. Vis mer

Dagbladets og mange andres standpunkt er altså at det er viktig å få disse spørsmålene rettslig vurdert. Det er å lage jus av noe som handler om politikk og moral, noe vi kan vurdere, kritisere og eventuelt fordømme uten å bruke lovverket. Derfor har de ovenstående resonnementene vært prinsipielle i lys av tiltalens ordlyd og uavhengige av hva som ellers framkommer under rettssaken.

Men etter å ha hørt tiltaltes forklaring, vitner, etterforskere og sakkyndige, er det heller ingen ting som motsier det prinsipielle standpunktet og resonnementene ovenfor. Tiltalen er ikke styrket, snarere tvert imot.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer