DEBATT

Alkohol i jula:

Barna merket heldigvis ingenting

Jeg drakk litt mye i går, og barna merket heldigvis ingenting, eller?

AVHENGIGHET: - Rusavhengighet er sakte, progressivt, seigt og kronisk, skriver innsenderen. Foto: Jakob Straume
AVHENGIGHET: - Rusavhengighet er sakte, progressivt, seigt og kronisk, skriver innsenderen. Foto: Jakob Straume Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Jeg tror jeg var helt stille? De merket sikkert ingenting. Den siste delen av kvelden er svart.

De pleier å sovne med en gang?

Det gikk sikkert bra …

Jeg orker ikke tenke, jeg må bare sove litt til. Det går ikke. Små glimt dukker opp som rasende djevler i hodet. Jeg husker – litt.

Hun kom ned fordi hun var tørst?

Telefonen. Jeg ringte noen, oppå det hele?

Sove nå. Bare sove.

Barna merket ikke noe.

De sov, og jeg drakk ikke så mye. Jeg hadde husket det om de kom ned. Hadde jeg ikke?

Herregud! Det skulle bare mangle at jeg får litt alenekos i denne forbaskede julestria!

Dessuten hadde de det veldig hyggelig før leggetid. Jeg er morsom, sånn sett. Vi har det i grunn alltid morsomt sammen hvis jeg bare får meg noen glass. Da slapper jeg av, og leker mye bedre med dem. Det er jo helt tydelig!

«Mamma, du er så morsom om kvelden», sier de. Ja, de sier det kanskje ikke sånn, men jeg ser at de synes det. De koser seg når jeg er i godt humør.

Ja, sånn er det.

Faen, jeg husker hvem jeg ringte i går. Sove nå …

Rusavhengighet er sakte, progressivt, seigt og kronisk.

Sakte fordi du forklarer deg selv at alt er greit lenge etter at progressiviteten har tatt overhånd.

Seigt fordi du er vanlig, fungerer, jobber, trener, er flink med barna og gjemmer bort utfordringen bak det.

Kronisk vil du ikke tenke på en gang, det gjelder ikke deg. Det gjelder bare de andre. Og som sagt – barna har det helt fint de.

Du vet det, jeg vet det: De har det egentlig ikke fint.

Barna kan deg bedre enn det du kan deg, men de later som ingenting.

Barna kan timingen din.

Timingen din på når, hvordan, og hvor du skal drikke, er bedre enn Antonsen og Golden på scenen til sammen.

Vi alkoholikere har en timing komikere bare kan drømme om. Er det noe vi kan, så er det å planlegge. Vi planlegger hele livet, økonomien og framtida med tanke på alkoholen.

Barna kan den også, og de ligger foran deg i beredskap. De plukker opp på stemningen, ikke bare promillen.

Barna gruer seg når det blir litt ekstra koselig. De gruer seg mens dere bare «har det morsomt». De gruer seg fordi de kan hele bildet uten engang å tenke over det.

Det er automatikk i livet deres. Det er det livet de kjenner.

Barna har det langt fra så morsomt og hyggelig som de gir uttrykk for i den lille tiden på kvelden det varer.

Det varer ikke lenge. Det varer en god stund for oss, men ikke for dem. De vil helst ha deg hele tiden, men du forsvinner inn i deg selv fort og ofte.

Når merker de at promillen stiger? Før oss.

Du vet når sentimentaliteten setter inn? Den sentimentaliteten vi kaller «godt humør»? Når alt blir litt ekstra hyggelig, og de er heeelt nydelige! Da vet de hvor det bærer, og de vet ca. hvor lenge det er igjen av hyggen.

Allerede på dette stadiet synes de at du «har blitt rar igjen», og de synes det er vondt. Ikke morsomt.

Nå må dere legge dere. Boms i seng!

Det var min timing også. Mine barn la seg kl. 20.00, aldri kl. 20.01. Det var min tid. Det var barnefri. Det var på tide å få gjøre som jeg selv ville etter en lang dag.

Det var på tide å drikke seg til en helt normal blackout.

Nå er det ferie igjen. Juleferie. De gruer seg. Du gruer deg. De gruer seg til det de vet kommer. Du gruer deg fordi du håper at det skal bli bedre enn i fjor, og er redd.

Du forandrer deg ikke når du drikker? Det føles ikke sånn for deg? Du forandrer deg så absolutt når du drikker, men ikke bare mens det pågår.

Du forandrer deg lenge før du løfter glasset.

Du forandrer sinnsstemning idet du vet at glasset nærmer seg. Trykket letter. Den stressende dagen er snart på hell, og du kan få lov til å kose deg. Være morsom med barna?

De vet, selv om de ikke skjønner.

«Nå er mamma sånn igjen, nå begynner hun å prate mye snart. Så begynner hun å bli rar, og så må vi plutselig forte oss i seng. Da må vi ha det gøy nå! Mens hun fremdeles er sånn som dette. Jeg håper ikke mamma skal være sånn på julaften også? I morgen tidlig er mamma sur igjen.»

Kanskje morgenen ikke bare byr på tungt humør, men serverer et knippe av brutte løfter fra i går?

Du utfører det du skal og må om morgenen, men du er ikke egentlig der, du er inni deg.

Alkohol er et psykoaktivt og personlighetsforandrende middel, punktum.

«Heldigvis har jeg ikke barn», tenker du kanskje når du leser dette.

Vi leter febrilsk etter forskjellene for å finne ut at det ikke gjelder oss, bare de andre.

Les det en gang til, og putt din parter, kollega eller bestevenn inn der det står «barn». Putt «sosialisering» inn der det står «leke». Putt «blackout» inn der det står «leggetid». Vri litt, og du har deg.

Hjernen krever, og du har ingen garanti for om det går over styr på julaften, nyttårsaften, neste tirsdag, eller på slektsstevne du har lovet deg selv at skal gå bra.

Det er avhengighet, de helt garantiløse dagene.

Men ingen kan hjelpe deg før du vil det selv – for din egen skyld.

For sju år siden fikk jeg det berømte nok-et, som ikke kan forklares ordentlig.

Nok-et etter et helt normalt fungerende liv på fylla.

Det nok-et vi tror vi har fått hundrevis av ganger før vi får det. Det nok-et som kommer når det verken hjelper å drikke eller å ikke drikke.

Jeg visste hvor jeg måtte gå, jeg var heldig sånn sett. Jeg måtte, og ville, ta det seriøse taket. Derfor måtte jeg ta imot hjelp fra en som ikke gikk rett på limpinnen av bullshit og babbel rundt grøten. Jeg måtte gå til en annen alkoholiker som kunne både meg, og veien ut.

Den veien ut er trygg. Den er solid og konkret, og det skjer uten krav til edruskap. Vi blir ikke edru av press.

Den veien viser deg ikke hvordan du skal slutte. Den viser deg hvordan du kan slippe. Når du slipper, får du et bra liv uten, sånn er det bare – aksept, en jobb, og en reise med resultater.

Jeg kan hjelpe deg fordi jeg vet hvordan du har det, og jeg kan veien veldig godt. Andre likesinnede kan hjelpe deg fordi de vet hvordan du har det. Jeg har ikke «sluttet» å drikke. Jeg har hatt et bra liv uten i sju år, og tar en dag til.

Greia er at det må læres grundig, og du må være villig.

Før det skjer, venter vi på deg, vi som kan deg. Vi har god tid, jul eller ikke jul.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer