DEBATT

Sårbare barn og familier

Barndommen vår var ganske dyster

Foreldrene mine ga opp sin kamp om frihet i Kurdistan i bytte mot å gi sine døtre frihet, trygghet og en framtid.

MØTEPLASS: Skolen bør få en større plass i samfunnet og bli en felleskapsarena og møteplass I lokalsamfunnet. Det vil særlig gagne de sårbare familiene, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock/NTB
MØTEPLASS: Skolen bør få en større plass i samfunnet og bli en felleskapsarena og møteplass I lokalsamfunnet. Det vil særlig gagne de sårbare familiene, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock/NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Avin Rostami
Avin Rostami Vis mer

Det er 21 år siden to slitne foreldre og deres forventningsfulle døtre kom til Norge som politiske kvoteflyktninger, en kald desemberdag, 17. desember 1999.

Jeg var 13 år, og nummer to i rekken. Jeg husker fortsatt hvordan den kalde luften traff ansiktet mitt idet vi mellomlandet på Gardemoen, og deretter se julepynten i Kristiansands gater for første gang. Dette har brent seg fast i minnet.

Foreldrene mine ga opp sin kamp om frihet i Kurdistan i bytte mot å gi sine døtre frihet, trygghet og en framtid.

Jeg har ofte undret over hvordan jeg og mine klassekamerater som vokste opp på flukt og i krig har klart oss. Barndommen vår var til tider ganske dyster.

Vi pleide å vaske bort blodspor etter lik i skolegården i friminuttene. Altfor ofte måtte vi gjemme oss under pultene, og holde oss for ørene, da bomdeflyene fløy så tett over oss at taket ristet. Altfor ofte måtte vi søke tilflukt i fjellhulene, og under broene. Men dag etter dag var vi på plass på skolen igjen, like håpefulle, læringsvillige og engasjerte. Skolen var stedet der vi sikret en plass i framtida, det hadde vi fått inn med morsmelka.

Jeg tror at grunnen til at de av oss med flyktningbakgrunn, har klart oss, skyldes foreldres omsorgsevne, og kulturen vi vokser opp i. Det afrikanske ordtaket «Det skal en hel landsby til for å oppdra et barn», er ofte gjeldende i kollektivistisk styrte kulturer.

I år har det vært mye snakk om de sårbare barna, de som trenger å bli sett, få ekstra omsorg og bli tatt være på. Det er ingen tvil om at pandemien har preget samfunnet generelt, og de sårbare barna spesielt. Sårbarheten har stor sammenheng med barnas hjemmesituasjon og foreldrenes helse.

Forskning har vist at barn kan tåle mye av ytre påkjenninger dersom de har trygge omsorgspersoner rundt seg. Deres indre uro kan reguleres ned med god omsorg og tilstedeværelse.

Jeg er klar over alle de negative sidene ved kollektivistisk kultur som fokuserer på ære og sosial kontroll, som ofte blir tatt opp i media. Men jeg vil heller fokusere på positive sider ved disse kulturene, som vi kan hente fram og dra nytte av.

I en kollektivistisk kultur er ensomheten mindre, og terskelen for å søke hjelp lavere. Naboen, en onkel eller tante, er ikke langt unna når kriser og behov melder seg. Barn og unge har ofte flere voksne å lene seg på, og dette gir mer trygghet til foreldre i en hektisk hverdag. Jeg vil også påstå at dette fører til mindre stress og belastning, som igjen kan påvirke barna.

MER PENGER: Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad forteller at regjeringen nå kommer med en tiltakspakke for å bedre situasjonen for sårbare barn og unge. Video: NTB Scanpix Vis mer

Derfor vil jeg at vi ikke bare skal snakke om de sårbare barna i skolen, og bare sette ressurser inn i skolen, men at vi som samfunn heller bør ha mer fokus på å styrke familiene. Å vise varme, forståelse og alltid jobbe for inkludering. Skolen er en viktig læringsarena for barna, både for kunnskap og sosialisering, men også et sted nye kulturer kan utvikle seg.

Skolen bør få en større plass i samfunnet i den forstand at det blir en felleskapsarena og møteplass for lokalsamfunnet. Det vil særlig gagne de sårbare familiene. For det er en utfordring dersom man sitter på hver sitt kontor, i hver sin instans, og jobber hver for seg. En jobber med eleven og en med familien, for så å ha et møte iblant for å diskutere felles tiltak.

Hjelp og ressurser til de sårbare familiene bør være mer skreddsydd, sammenvevd, og langvarig enn det er nå. Vi bør alle omfavne de sårbare barna, vise omsorg. Dette skal ikke bare falle på de ansatte i skolen, men også foreldre til klassekamerater, trenere, ansatte bak kassa på Kiwi, og bussjåføren som ser barna daglig. Samtale om sårbare individer i samfunnet bør løftes på et høyere plan, og omfavnes av begrepene inkludering, medmenneskelighet, og diskusjonen om retten til et verdig liv - uansett fysisk og psykisk helse.

Én ting vi alle har lært av dette året er hvor sårbare vi egentlig er, alle sammen. Kanskje dette vil hjelpe oss å danne en større forståelse for sårbare individer i samfunnet. De som altfor ofte har møtt en vegg, lukkede dører, og lange køer til hjelpeinstanser.

Resultatet har blitt at skolen, nærmest alene, skal ivareta enda flere sårbare barn.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer