Enda en runde med pressekonferanser legges bak oss og vi ser framover i horisonten, litt mer forvirret og med litt mer engstelse. Det er karantene, eller ikke, avhengig av hvor viktig for samfunnet barnets foreldre er. Det er munnbind på jobb, om man ønsker.

Det blir jul med familien om man er heldig. Dugnaden er over for lenge siden og denne båten vi satt i sammen synker. Og ikke alle har fått utdelt redningsvest. Det brenner i horisonten og jeg har et spørsmål til statsminister Jonas Gahr Støre og kunnskapsminister Tonje Brenna: Det går ikke bra, eller?

Det kommer daglige meldinger om situasjonen ute i barnehagene, en sektor som igjen måtte ta til takke med et klapp på skuldra før en ny arbeidsdag. Det er mye engstelse i barnehagene og ansatte som jobber inn i utbrenthet og tårer for å gjøre det de har fått beskjed om: Holde sektoren oppe. Og det er akkurat det de gjør, disse standhaftige, dyktige og ikke minst løsningsorienterte individene.

Men strikken har røket for lengst og tomme ord fra kunnskapsministeren om at nå var det vår tur og at vi skulle bli sett, er vanskelig å finne i haugen av sykemeldinger, hjemmetester og stengte avdelinger.