DEBATT

Tvangsvedtak i barnevernet

Barnevernet kan lære av tyskerne

Min studie av saker med akutte tvangsvedtak i Norge og Tyskland viser at det burde være mulig å utvikle en norsk akuttpraksis som ivaretar barnets behov for beskyttelse. Vi kan samtidig redusere konfliktnivået i den videre saksgangen og bedre oppfølgingen av både barn og foreldre i etterkant av akuttvedtaket.

SNAKK MED FORELDRENE: Mens aksjene i de tyske akutte tvangssakene er fordelt mellom barn, foreldre og Jugendamt, er det norske barnevernet tilbøyelig til å være eneaksjonær. Når aksjene i de tyske sakene er på flere hender, skyldes det bl.a. at Jugendamt snakker med foreldrene i forkant av akuttvedtaket, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock /NTB
SNAKK MED FORELDRENE: Mens aksjene i de tyske akutte tvangssakene er fordelt mellom barn, foreldre og Jugendamt, er det norske barnevernet tilbøyelig til å være eneaksjonær. Når aksjene i de tyske sakene er på flere hender, skyldes det bl.a. at Jugendamt snakker med foreldrene i forkant av akuttvedtaket, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock /NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Arve Lerum
Arve Lerum Vis mer

Akutt tvangsvedtak har vært den kommunale barnevernstjenestens inngang til flere av de sakene der Norge siden 2018 er blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I dommene får barnevernet kritikk for ensidig å legge vekt på barnets situasjon på bekostning av foreldrene.

Under et studieopphold ved et tysk universitet har jeg hatt anledning til å sammenlikne den norske barnevernstjenestens og den tilsvarende tyske, Jugendamts, praksis i akutte tvangssaker. Jeg har intervjuet norske og tyske barnevernsarbeidere om den siste akutte tvangssaken de var ansvarlige for å behandle.

Akutt tvangsplassering utenfor hjemmet, som er et svært inngripende tiltak både i Norge og Tyskland, er i Norge i mange tilfeller inngangen til andre barnevernstiltak som overtakelse av omsorg og tvangsadopsjon.

Både norsk og tysk barnevernslovgivning har bestemmelser om akutte tvangsvedtak. I begge land har barnevernstjenesten, når situasjonen tilsier det, lovhjemmel for med tvang å flytte barnet ut fra hjemmet og inn i et beredskapshjem eller på institusjon.

Den tyske loven som gjelder barnevern (SGB VIII), har i tillegg en bestemmelse om at barnet har rett til selv å be om å bli plassert utenfor hjemmet (inobhut bittet). Den norske loven har ingen direkte rettighetsbestemmelser, men en noe diffus bestemmelse om at barnet har rett på det det har rett til.

I de akutte tvangssakene jeg har hatt anledning til å studere, er det særlig lengden på akuttplasseringen og graden av motsetning og konflikt mellom de akuttsaken direkte gjelder, og den respektive barnevernstjeneste som står i kontrast til hverandre.

Av de tyske akuttsakene jeg har studert, er akuttplassering av en ukes varighet å betrakte som langvarig. I sakene er det også eksempler på at akuttplasseringen avbrytes etter et døgn eller to. Når akuttplasseringen avbrytes, skjer det gjerne ved at barnet enten flytter tilbake til hjemmet eller til en slektning. I mange tilfeller er opphør av akuttplasseringen noe barn og foreldrene sammen har kommet fram til. Jugendamt bistår i tilbakeføringen og bruker erfaringen fra akuttplasseringen til å iverksette hjelpetiltak i det opprinnelige hjemmet eller der barnet i fortsettelsen skal bo.

I de norske akuttsakene har alle barna en lengre akuttplassering enn de tyske. Den norske loven om barnevernstjenester gir den kommunale barnevernstjenesten hjemmel til å ha barnet akuttplassert i inntil seks uker. Dersom barnevernstjenesten planlegger å fremme sak overfor fylkesnemnda om overtakelse av omsorg, kan barnet være akuttplassert i flere måneder.

Sammenliknet med den norske barnevernstjenesten er Jugendamt mer tilbøyelige til å benytte akuttplasseringen til å initiere endringstiltak i familien. Som kontrast er den norske barnevernstjenesten i stor grad opptatt av å beskytte barnet (noe Jugendamt selvsagt også er) og har behov for større grad av kontroll, noe som får som konsekvens at akuttplasseringen av barnet blir langvarig.

Gjennomgangen av mine saker viser at tyske barn har en form for selvstendig angrefrist når det gjelder akuttplasseringens lengde, mens de norske barna er avhengige av barnevernstjenestens vurdering.

I både de tyske og norske sakene framstår barnets situasjon som alvorlig. Mens aksjene i de tyske akutte tvangssakene er fordelt mellom barnet, foreldrene og Jugendamt, er det norske barnevernet tilbøyelig til å være eneaksjonær. Når aksjene i de tyske sakene i studien er på flere hender, skyldes det bl.a. at Jugendamt snakker med foreldrene i forkant av akuttvedtaket. Samtalen med foreldrene har likevel ikke, i mine saker, ført til at Jugendamt ikke truffet akutt tvangsvedtak.

I de langt fleste norske akuttsakene i denne studien, bygger barnevernstjenesten akuttvedtaket ganske ensidig på informasjonen fra barnet og uten forutgående samtale eller drøfting med foreldrene. Foreldre får informasjon om akuttvedtaket etter at det er truffet.

I de norske sakene er det i akuttpunktet og i det videre saksforløpet en betydelig motsetning mellom barnevernstjenesten og særlig foreldrene. I de tyske sakene er det også motsetninger, men foreldrene har fått gi uttrykk for sine meninger om barnet og situasjonen. Jugendamts involvering av foreldre i forkant av akuttvedtaket bidrar både til fordeling av aksjene i akuttsaken og til bygging av et bredere grunnlagt for saksgangen videre.

Barn og foreldre i de tyske sakene derfor et sterkere eierforhold til sin egen sak, sammenliknet med de norske sakene i studien. Mangel på involvering av norske foreldre i forkant av akuttvedtaket svekker foreldres posisjon. Motsetningen opprettholdes i saksforløpet og reduserer foreldres mulighet til eierskap til saken. At tyske foreldre i større grad er involvert i forkant av akuttvedtaket, skaper bedre grobunn for å iverksette hjelpetiltak enn i de norske sakene.

Mens det norske barnevernet prioriterer det barnesentriske prinsippet, er Jugendamts holdning åpnere, særlig når det kommer til oppfølgingen i etterkant av akuttvedtaket. I en norsk kontekst er det neppe mulig å kopiere tysk praksis.

Gjennomgangen av sakene i studien viser likevel at det burde være mulig å utvikle en norsk akuttpraksis som ivaretar barnets behov for beskyttelse, reduserer konfliktnivået i den videre saksgangen og bedrer oppfølgingen av både barnet og foreldre i etterkant av akuttvedtaket.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer