KOMMENTARER

Bekymringsfullt - og potensielt farlig

Norge renner over av penger. Nå handler det om hvordan vi skal unngå at de renner ut og vekk.

PERSPEKTIVMELDINGEN: Finansminister Jan Tore Sanner la fredag fram Perspektivmeldingen. Foto: Terje Pedersen / NTB
PERSPEKTIVMELDINGEN: Finansminister Jan Tore Sanner la fredag fram Perspektivmeldingen. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det åpnet seg en liten luke i kalenderen mellom klokka tolv og ett fredag ettermiddag.

Mellom vurderingene av størrelsen og lengden på de enorme økonomiske tiltakspakkene under coronapandemien, fikk regjeringen lagt fram en melding om noe helt annet og for tida ganske fjernt: En stortingsmelding om hvor lite penger vi i Norge egentlig kan bruke de neste tiåra.

Bak den søvndyssende tittelen «Perspektivmeldingen», finner vi de store linjene om utviklingen av Norge fram mot 2060. Det handler om selve rammene for samfunnsutviklingen, hvilket økonomisk handlingsrom vi har, hva vi kan tillate oss. Det er de store linjene som alle må forholde seg til, i alle når vi får tid til å tenke oss litt om.

Det kan for eksempel være mens vi trekker pusten mellom nyhetene om nye støttetiltak under pandemien.

STORTINGET: Finansminister Jan Tore Sanner åpnet talen sin med ordene «alt blir bra». Vis mer

Norges utfordringer, eller problemer som det en gang het, er store. Nesten overveldende. Kort oppsummert kan det illustreres på følgende måte: Mens det i dag er fire yrkesaktive per pensjonist, vil det i 2060 være usle to yrkesaktive per pensjonist. I løpet av den samme perioden vil oljeinntektene sakte, men sikkert falle. Vi blir færre som jobber, og økonomien må omstilles. Hvis perspektivmeldingen hadde fått en filmtittel, ville den kanskje vært: «Hjelp vi blir gamle, og vi må finne en ny jobb».

Det finnes likevel gode nyheter. Problemene er ikke nødvendigvis verre enn at vi klarer å løse dem. Det er tungt å begynne på en sjau, men det går som regel greit når man først har kommet i gang.

For Norges del vil sjauen kunne løses på flere måter, i ulike kombinasjoner. Skattene kan økes, velferdsstaten kan trimmes, men kanskje enda bedre: Andelen yrkesaktive som står i jobb kan bli høyere. Det siste vil gi store gevinster, altså kraftig øke statens økonomiske handlingsrom. Det kan vi få til ved at flere fullfører videregående, og ved å styrke etterutdanningen. Sysselsettingsutvalget foreslo også torsdag en justering i sykelønnsordningen (med fortsatt full lønn under sykdom), som kan bidra til at flere står i jobb.

Alt dette er velkjente politiske dragkamper. De vil være nøkkelsaker også i åra som kommer. Kjedelig? Kanskje, men det å holde orden i økonomien er tross alt både kjedelig og vanskelig. Det betyr også at politiske partier må holde seg i skinnet.

Arbeiderpartiet må gjerne fri til kystbefolkningen med halverte ferjepriser, men de vil ikke ha råd til uendelig mange slike løfter. Høyre må gjerne la sin lokale ordfører i Bø i Vesterålen utvikle kommunen til et skatteparadis for ikke å tråkke motstandere av formuesskatt på tærne. Moroa må de likevel betale for ved at de kanskje ikke har råd til andre, mer effektive skattekutt.

Perspektivmeldingen gir oversikt, viser mulighetene - og begrensningene.

Problemet nå er nettopp det siste: Begrensningene. Pandemien kom på et veldig dårlig tidspunkt, hvis du har perspektivmelding-brillene på.

Akkurat i dét behovet for økonomisk ansvarlighet og innstramming var i ferd med å melde seg for alvor, ble politikerne satt i en ganske annen modus. Det siste året har svaret på alle problemer tilsynelatende vært å kaste milliardbeløp i ulike retninger. Finansminister Jan Tore Sanner pekte på en ubehagelig sammenlikning under presentasjonen av perspektivmeldingen fredag. Det er kommet 50 milliarder kroner i påplussinger på statsbudsjettet siden i fjor høst. Handlingsrommet per år fram mot 2030 vil til sammenlikning være på bare 4 milliarder kroner.

På noen måneder har vi altså brukt mer penger ekstra enn vi vil kunne plusse på i budsjettene de neste ti åra.

Dette er bekymringsfullt, og potensielt farlig.

Faren er at vi kan ha blitt fartsblinde. Virkelighetsoppfatningen blant de fleste i Norge er nok ikke at vi står på terskelen til trange tider i oljefond-nasjonen Norge. Hvilke politikere vil vi høre og stemme på? De som sier at vi nå må bli mer forsiktige og tenke langsiktig, eller de som gir blaffen og vil fortsette med pandemipengebruk?

Norge kommer til å trenge politikere som klarer å tegne forlokkende visjoner om framtida, og samtidig viser at veien fram blir best hvis vi bygger med en fornuftig standard. Ellers kan det bli fire felt i hver retning helt til den plutselig stopper i en grøft.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer