DEBATT

Tiårsmarkering for 22.juli

Berøringsangsten

Det trengs fortsatt et oppgjør med holdningene bak terroren. Vi trenger ledende politikere som tydelig kan si at terrorangrepet var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet.

GRUSOMT ANGREP: Alle AUFere en del av en organisasjon som har opplevd et grusomt terrorangrep. Etterhvert som flere av oss har fått tillitsverv og ansvar, kommer vi ikke utenom at arven etter 22. juli også er vårt ansvar, skriver kronikkforfatteren. Her fra partileder Jonas Gahr Støres tale på Utøya i 2018. Foto: Vidar Ruud / NTB
GRUSOMT ANGREP: Alle AUFere en del av en organisasjon som har opplevd et grusomt terrorangrep. Etterhvert som flere av oss har fått tillitsverv og ansvar, kommer vi ikke utenom at arven etter 22. juli også er vårt ansvar, skriver kronikkforfatteren. Her fra partileder Jonas Gahr Støres tale på Utøya i 2018. Foto: Vidar Ruud / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Agnes Nærland
Agnes Nærland Vis mer

Når det i år har gått ti år siden 22. juli 2011, sies og skrives det mye ærlig og klokt om hva vi ikke har lykkes med.

Fortsatt trengs det et oppgjør med holdningene bak terroren. Fortsatt mangler vi ledende politikere som tydelig kan si at terrorangrepet var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Fortsatt har overlevende i AUF stått alene i debatten om hva 22. juli var et angrep på, og fortsatt er alt for mange fortsatt stille.

MØRK DAG I HISTORIEN: 22. juli 2011 ble 77 mennesker drept i to terrorangrep i Norge, i Regjeringskvartalet og på Utøya. Dette er sekundene og timene vi aldri glemmer. Video/foto: NTB, Dagbladet, Kongehuset, privat, politiet, Digital imulse, NRK. Reporter: Marie Røssland Vis mer

Det er godt å se at perspektivene når overflaten. Men jeg er likevel bekymra for at det er én stor ting som står i veien for at vi ikke bare gjentar det samme på nytt om ti år igjen: Berøringsangst. Ikke bare gjelder det store mediehus og politisk engasjerte, men folk flest har også berøringsangst for 22. juli.

Selv er jeg en av AUFs øverste tillitsvalgte som ikke selv har opplevd terror, og jeg kjenner den igjen hos mange AUFere jeg møter i organisasjonen vår i dag. Men også jeg har jeg kjent på berøringsangst siden jeg dukket opp på mitt første AUF-møte på Youngstorget i 2012, med et gryende engasjement.

For hva var det egentlig rom for her?

Hvem er det som sitter med egne opplevelser, og hvem gjør det ikke?

Hva skal jeg si, og hva er det jeg ikke kan si?

I starten landa jeg på at det var best å ikke si noe. I flere år kunne jeg først og fremst bare være AUFer som dro på temamøter, drev valgkamp og diskuterte politikk. Det unner jeg andre å være også. Ingen AUFere bærer ansvaret for arven etter 22. juli alene, og mange av dem som har sittet med ansvaret har vært opptatt av at AUF også skal være en organisasjon for politisk engasjement og hverdag.

Likevel er alle AUFere en del av en organisasjon som har opplevd et grusomt terrorangrep. Etterhvert som flere av oss har fått tillitsverv og ansvar, kommer vi ikke utenom at arven etter 22. juli også er vårt ansvar.

Selv ble jeg fylkesleder i AUF i Oslo mens jeg fortsatt gikk på videregående i 2016, bare fem år etter at vår leder ble skutt og drept på Utøya. Hvordan skulle jeg klare å ta vare på medlemmer som var overlevende? Og hva skulle jeg svare nye medlemmer som ikke ante hvordan de skulle sette ord på det 22. juli handlet om?

I de to årene jeg var leder, gjorde vi forskjellige forsøk på å finne ut av det. Men ikke alle erfaringer har vært rett frem.

Før en av sommerleirene på Utøya bestemte vi oss for at årets tema skulle være Pride, som et motsvar til nynazistene som hang opp lapper om å «knuse homolobbyen» i Norge. Vi tenkte at Utøya måtte være det perfekte stedet for å ta til motmæle mot det høyreekstreme, og som forberedelse fylte vi det største møterommet på AUF-kontoret med ballonger til en ballongbue vi skulle lage.

Men da halve rommet var fylt opp med ballonger var det en av dem som sprakk, og de fleste av oss skvatt til. I det sekundet så vi på hverandre og skjønte at vi ikke bare var en vanlig ungdomsorganisasjon som skulle på sommerleir.

Det finnes ingen fasit på hvordan man tar oppgjøret etter 22. juli. Det er heller ikke en enkel oppgave. Men AUFs historie om å ta Utøya tilbake og bygge opp organisasjonen vår igjen, har hele veien bestått av prøving og feiling. Der tror jeg det ligger noe alle kan lære av. Og i frykten for å trå feil eller si noe dumt, er det verste vi gjør å være stille.

Jeg vet hvor modig min ungdomsgenerasjon har vært de siste ti årene. «Utøya-generasjonen» - som det offentlige Norge har kalt oss og alle de som overlevde terrorangrepet - har turt å fortelle om konsekvensene av terror, utfordret debattene og sagt ifra når det offentlige glemmer.

Men de neste ti årene kan det ikke lenger være unge som bærer ansvaret for å fortelle historien om hva som skjedde 22. juli 2011 alene. Jeg er faktisk ikke så bekymra for de barna i Norge som vokser opp uten egne minner om terroren, som jeg er for alle de voksne som husker hvor de var og hva de tenkte, men som ikke bruker stemmen sin. Nå kan det ikke lenger være stille.

Og til deg som fortsatt savner sønnen eller datteren din i dag. Til deg som fortsatt hopper unna hver gang du hører en høy lyd eller ser etter nærmeste fluktvei i et rom. Til deg som mangler vennen å diskutere politikk med. Til deg som fortsatt kjenner på sorg og savn ti år etter.

I dag er det viktigste jeg har å si til deg:

Takk for at du orker å fortelle hvordan de siste ti årene har vært. Takk for at du gir oss en mulighet til å forstå. Takk for at du tør å fortelle, at du er sint og takk for at du lar oss bli kjent med alle de som ikke lever lenger.

Vi kan aldri fullt ut forstå hva du har opplevd, historiene du bærer på eller savnet du har etter de som aldri kommer hjem. Men vi er tusenvis av AUFere som i dag bruker tida vår, livet vårt og hverdagene våre på AUF. Fordi når en høyreekstrem terrorist sitt mål var å ta livet av AUFere for det de trodde på, ble vårt svar opplagt: Vi skulle kjempe deres kamper og drive AUF videre.

Jeg er stolt og rørt over å være en del av AUF, og det vi har fått til de siste ti årene.

Men hva vi klarer å få til de neste ti årene, det avhenger av alle.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer