Rimelig elektrisk strøm til bolig og industri var hva framsynte lokalpolitikere og bedriftseiere planla, gjennomførte og høstet gevinsten av på begynnelsen og utover i forrige århundre. Norge hadde naturlige forutsetninger for å skape kraft fra vassdrag og dette ble vårt fremste konkurransefortrinn.

Noe som la grunnlaget for helårlig bosetting og industri i et land høyt mot nord, hvor sommerperiodene er korte i motsetning til på kontinentet og Sør-Europa – hvor også landbruket har bedre naturlige forutsetninger.

I begynnelsen var elektrisk strøm et knapphetsgode deler av året, men vi hadde fornuftige mekanismer hos forbrukerne som gjorde at man unngikk overforbruk. Når man for eksempel slo på komfyren for å lage middag, så dempet man panelovnene. Brukte man mer enn man abonnerte på, slo en ekstra strømmåler inn og man måtte betale vesentlig mer for overforbruk.

Med energilova fra 1990 gikk vi på en måte fra forvalting av vårt arvesølv til forretning. Blårussen inntok kraftbransjen. Fra politisk bestemte priser til at markedskreftene skulle bestemme. Linjenettet skulle drives av nettselskapene som hadde et monopolansvar for overføring av strøm til brukeren. Fra at politikere var framsynte og tenkte lokalsamfunn og innbyggernes ve og vel, så har vi i løpet av de siste 30 åra fått beslutningstakere som synes det er mer stas å lytte til kraftanalytikere og teknokrater.