«Man blir ikke lærer for lønna!» har jeg sagt stolt og overbevisende til kjente, kjære og ikke minst meg selv da jeg begynte å jobbe som adjunkt for flere år siden. Og for min del, ja, det stemte og det stemmer. Drømmen har vært der siden jeg var liten. Jeg bare visste at det var jobben for meg.

Jeg har jobbet på ungdomsskole i mange år og elsker fremdeles jobben min. Jeg elsker å snakke med, undervise, hjelpe og støtte ungdom. Det er ingen tvil i mine øyne om at framtida er lys med disse elevene ved roret.

Fire dager i uka kommer jeg hjem 16.30 og tar meg fri til 19.30, før jeg fortsetter å jobbe til 22.30. Uten den ekstra innsatsen vil ikke undervisninga eller hva elevene ha krav på gå rundt. Det gjelder retting, undervisning, tilrettelegging og ikke minst elevenes psykiske helse.

Navnene i hendelsene under er selvsagt funnet på og har ingen tilknytninger til ekte personer. Alle hendelsene er derimot ekte og opplevd i en vanlig arbeidsuke.

Aliyya ringer fordi hun har fått mensen. Helsesøster på skolen er sykemeldt og kommunen har ikke råd til vikar. Da er det egentlig ikke mye annet å gjøre enn å kjøpe med produkter til henne i morgen, og forsikre om alt går bra.