Bløtkake med bismak

Et tankekors: Selv om vi lever i en tid der snart intet synes mennesket umulig, mangler vi den mest elementære kunnskap om hvem som var den første bløtkakekaster. Lett svimle ved kanten av dette sivilisatorisk svarte hull, kan vi likevel anta at trangen til å kaste myk mat i ansiktet på meningsmotstandere er forankret i selve det menneskelige, og for alt vi (ikke) vet styres av et eget gen.

Iallfall kan vi velge å se bløtkakeattentatene mot Sylvia Brustad og Thorbjørn Jagland i et slikt lys, uten at det gjør dem verken mer eller mindre spiselige som politiske ytringer.

  • For oss som vokste opp på 50-tallet med Helan og Halvan-filmer på femmer'n, er bildet av Oliver Hardys kjøttfulle ansikt, innsauset av pisket krem og bløtkakebunn mens det fortvilet forsøker å beholde en slags verdighet, blitt selve ikonet for «bløtkakehumor», lavkomikken som nivåmessig befinner seg et sted mellom «underbuksehumor» og «naken elsker i klesskapet».

At noen såkalte brigader nå definerer nye, bevegelige mål for konditorverket, skal vi ta med fatning, men jeg innrømmer en betydelig motvilje mot politisk bløtkakekasting. Ikke fordi den representerer formålsløs bruk av gode næringsmidler, som sjampanjekasting på båter, riskasting på brudepar, ølhelling på politikere og så videre, men fordi den har skumle bivirkninger.

  • Mer enn å påvise manglende demokrati har bløtkakekasterne påvist at norske politikere er lett tilgjengelige attentatmål, og det er enklere å kaste syre enn bløtkake. I tillit til at ingen skal misbruke åpenheten, beveger politiske og andre maktmennesker seg omkring på en helt annen ubeskyttet måte enn sine utenlandske kolleger, som bare forflytter seg i pansrede biler eller omgitt av en hær av gorillaer. Mener de demokratisinnede bløtkakebrigadene at det er en demokratisk vinning å provosere fram slike tilstander?
  • Det er bare en begrenset trøst at verken Brustad eller Jagland tok skade av den uventede serveringen og kunne tørke av seg kremen ved egen hjelp. Olof Palme var mindre heldig med servitør da han en kveldstime, i tillit til åpenhetens goder, var på vei gjennom Stockholm. Nettopp derfor, fordi det er så lettvint å utnytte den tilliten som ligger i lav sikkerhet, får bløtkakehumoren en lei bismak denne gang. Faktisk er den ganske feig og vil antakelig bidra til at politikerne blir enda litt mer isolerte. Og samfunnet enda litt mindre demokratisk.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.