Det er med sorg og skuffelse vi ser at nok et internasjonalt idrettsstevne er lagt til et land med tvilsomt styresett og arbeidsliv. Altfor ofte de siste årene har OL havnet hos stater som ønsker å pynte på fasaden. Tidligere har vi sett Tyskland, Argentina, Zaire, Russland, Hviterussland, Kina, Bahrain og Saudi-Arabia bedrive såkalt sportswashing. Ved hjelp av idretten dekker regimene over sine overgrep. Den stygge sannheten blir skjult bak et forheng av lycra og flagg. Kritiske røster blir overdøvet av nasjonalsanger, vuvuzelaene og kubjeller.

Den som sitter foran tv-en og ser syklister suse gjennom vakre landskaper, tenker neppe på innskrenking av ytringsfriheten og fengsling av dissidenter.

Den som jubler over en ny verdensrekord i stavsprang, kan ikke samtidig protestere mot at etniske minoriteter blir tvangsflyttet og plassert i såkalte omskoleringsleire.

Når man ser tribuner fulle av glade mennesker med sitt lands flagg malt i ansiktet, tenker man neppe på at disse tribunene er bygget av arbeidere uten rettigheter, uten de samme krav til helse, miljø og sikkerhet som arrangørlandets egne borgere.